Debatt
STIAN KILDE AAREBROT: Prest, forfatter og ansvarlig for trospraksis i Areopagos.
Sølve Depui Aksnes
La oss lese Bibelen sammen, men la oss også gjøre Bibelen sammen
To viktige grunner til at jeg aldri helt fikk til å lese Bibelen jevnlig: Jeg leste den alene, og jeg klarte aldri helt å koble den til resten av livet.
Det har vært inspirerende å lese om høyskolelektor og stipendiat Roald Zeifferts funn om sammenhengen mellom bibellesning og etikk, og ikke minst Dagens kommentar til dette på lederplass 17. mars. Her trekkes Hans Johan Sagrusten viktige bok, RIK bibelbruk, frem, en bok der Sagrusten slår et slag for bibellesning som fellesskapspraksis, inspirert av det han hadde sett blant kristne i Kina og andre land.
Å lese Bibelen høyt sammen har vært standarden i kirka, helt til Bibelen ble billigere og mer tilgjengelig da boktrykking ble mer utbredt. Stadig fler gjenoppdager nå denne fellesskapspraksisen. Å lese Bibelen høyt og i fellesskap har fått stadig mer betydning for meg personlig, og har blitt en praksis vi gjennomfører månedlig i Etter Kristus, som er et nettverk for kristen trospraksis innunder stiftelsen Areopagos. Metoden har vi kalt operatio divina, inspirert av Lectio divina og Edin Løvås sin jesusmeditasjon.
I ungdomstiden og som ung voksen fikk jeg nesten aldri til å lese jevnlig i Bibelen, noe som var en kilde til dårlig samvittighet og lav tros-selvtillit. Manglende selvdisiplin er den åpenbare grunnen til mitt skrantende personlige andaktsliv. Men kanskje var grunnen også at andaktslivet var altfor personlig?
