ENDRING: Vi må gi hverandre rom til å erkjenne, til å forstå, og vi gjør klokt i å innse at endring som regel tar tid. Det er ingen løsning å stenge seg inne, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra et av Kristent Nettverks sommerstevner på Hedmarktoppen. Foto: Arne Olav Røe
Arne Olav Røe
Kristent Fellesskap på sitt beste
I siste ukenes debatt om homoterapi har menigheten Kristent Fellesskap i Bergen fått søkelyset rettet mot seg. Kritikken som rammer dem, kunne nok rettes mot langt flere. Men ikke all kritikk er like rettferdig.
På 1990- og 2000-tallet var jeg mange ganger i Kristent Fellesskaps daværende lokaler i Møllendalsbakken i Bergen. Menigheten var en aktiv deltaker i det felleskristne arbeidet i byen, og en rekke konferanser og bønne- og lovsangskvelder fant sted i deres lokaler. Jeg beundret Kristent Fellesskap-folkene for deres åpenhet og imøtekommenhet. De var vennlige og inkluderende.
I 1998 ga lovsangsmiljøet i menigheten ut en plate som jeg fortsatt har liggende hjemme, og som jeg henter frem fra tid til annen. Den het «Du har talt», og uttrykker både optimisme, takknemlighet og fremtidstro. Det ble nok skrevet en del sanger på 1990-tallet, hvor man satte ord på forventninger om Guds snarlige inngripen til frelse og vekkelse, som ikke hadde blitt skrevet på samme måte i dag. Likevel var Kristent Fellesskap for meg først og fremst en sammenheng som levde opp til navnet sitt.
Menigheten fikk et gjennombrudd etter Jesus Revolution-kampanjen i 1998, hvor de rett og slett var flinke til å inkludere mange av de nyomvendte. Dermed ble ikke veksten bare et blaff. De satset også sterkt på smågrupper, og disse fungerte som inngang til menighetsfellesskapet.
