KrFs kjerneproblem?

Det er ikke Partiet Sentrum som er KrFs «kjerneproblem». Det er det partiet selv og partiets ledelse som er.

Vebjørn Selbekk fortsetter sin selsomme serie av lederartikler der han tar mål av seg å hjelpe Kristelig Folkeparti inn på den smale og riktige vei mot økt oppslutning.

Rådene han gir er slik at man nesten må spørre seg: Hva skal et parti med motstandere og kritikere dersom man har slike støttespillere?

I lederartikkelen 9. desember etterlyser han en tøffere tone fra KrF mot Partiet Sentrum. «Hvorfor sier de ikke fra når det kommer et konkurrerende parti og forsyner seg av deres velgere?» forlanger han å få vite.

Spørsmålet er sært i seg selv, og enda særere blir det med tanke på hvem som stiller det. Vebjørn Selbekk har aldri etterlyst et slikt svar i møtet med den praksisen PDK har bedrevet i mange år.

Tvert om har hans avis vært den som i år etter år har holdt oppe illusjonen i dette miljøet om at PDK er en bevegelse av reell, politisk betydning. Det har det aldri vært, og det vil det aldri bli.

Det bekrefter den oppslutning de har hatt ved valg etter valg; den har klort seg fast et sted mellom en halv og en kvart prosent hver eneste gang.

Vebjørn Selbekk må gjerne mene at Partiet Sentrum «er et prosjekt som et dømt til å mislykkes»; faktum er at har ikke noe vektigere argument for en slik «analyse» enn at det «er bare tull» å tro at partiet vil kunne bli representert på Stortinget etter neste valg.

Denne avgjørelsen er det tross alt velgerne som skal ta. De kommer neppe til verken å be om eller lytte til Vebjørn Selbekks råd.

I tillegg til at han uttaler seg med skråsikkerhet om ting han ikke kan vite noe som helst om, uttaler han seg også – med samme skråsikkerhet – om noe der det faktisk er betydelig historisk empiri på det motsatte.

Det finnes en rekke eksempler på at nye partier har blitt representert på Stortinget første gang de stilte til valg. I mellomkrigstida så man flere tilfeller av dette, og etter 1945 har man hatt to markante eksempler på dette.

I valgåret 1961 ble Sosialistisk Folkeparti stiftet i Oslo i februar; ved valget i september fikk partiet 2, 4 prosent av stemmene og to stortingsrepresentanter. I 1973, som også var valgår, ble det vi i dag kjenner som Fremskrittspartiet stiftet i april.

Ved valget i september fikk partiet en oppslutning på fem prosent og fire stortingsrepresentanter. Både i 1961 og 1973 vrimlet det av «analyser» av den typen Vebjørn Selbekk bedriver nå, like skråsikre og like feilslåtte.

Selbekk ser det tydeligvis som noe negativt at personer med til dels tung politisk erfaring og kompetanse har meldt seg til tjeneste for Partiet Sentrum.

Vi snakker om flere tidligere fylkesledere, to tidligere nestledere, flere tidligere statssekretærer og i hvert fall en stortingsrepresentant. For å demme opp for disse, roper han, av alle ting, på tidligere partileder Hareide.

Det er tydeligvis hans oppgave å rydde opp i det rotet som hans daværende nestledere og hans etterfølger som partileder har skapt.

Mindre enn to uker tidligere sto en annen lederartikkel i Dagen som faktisk var nokså fornuftig: «Ingen partier eier sine velgere».

Ingen partier kan heller kreve å få tilbake velgere eller medlemmer som ikke lenger har tillit til partiets ledelse og den politikk de fører. Ingen partier kan heller vedta, etter en prosess som delte partiet på midten, at «nå skal vi være like gode venner».

Det er ikke Partiet Sentrum som er KrFs «kjerneproblem». Det er det partiet selv og partiets ledelse som er.