Ingen partier eier velgerne sine

Men når valget er gjort, kan vi som velgere heller ikke skylde på andre enn oss selv for at resultatet ble som det ble.

I forrige uke presenterte Kristelig Folkeparti sitt program for den kommende stortingsperioden. Det er grunn til å tro at programkomiteen har hatt med i betraktningen den skjebnesvangre situasjonen partiet befinner seg i.

Men KrF er ikke det eneste partiet som må forholde seg til at stortingsvalget 2021 vil få stor betydning for partiets fremtid. Slik det ser ut nå, vil maktfordelingen i den neste stortingsperioden være ganske ulik den vi har i dag.

Grunnleggende er det en demokratisk velsignelse at både politikere og partier kan velges og vrakes. Muligheten til å gjennomføre fredelige maktskifter er noe av det som skiller demokratier fra andre styringsformer.

I dette ligger det også at partier kommer og går. I Norge holder vi oss med flerpartisystem. Dermed er terskelen for å etablere nye partier som blir valgt inn i nasjonalforsamlingen mindre enn i for eksempel USA og Storbritannia.

Et topartisystem innebærer ikke mindre meningsmangfold i befolkningen, men det innebærer at hvert av partiene må romme en større bredde enn de må i Norge. Men heller ikke disse systemene er permanente.

Det så vi blant annet i Storbritannia da Liberaldemokratene i en periode fikk større oppslutning og ble tatt inn i regjeringen.

I Norge har ikke minst MDG gjort seg stadig mer gjeldende de senere årene, i tråd med at klima og miljø har blitt et stadig viktigere saksfelt i den politiske debatten.

For Kristelig Folkepartis del har særlig den kristne lekmannsbevegelsen hatt stor betydning. Denne har gradvis mistet fotfeste over lang tid.

Blant de rundt 200.000 som går regelmessig til kirke her i landet, har KrF langt større oppslutning enn i befolkningen for øvrig. Den er likevel ikke større enn at nærmere 100.000 av dem stemmer på andre partier enn KrF.

Allerede for 20 år siden snakket daværende statsminister Kjell Magne Bondevik om at sentrumsregjeringen var den første regjeringen her i landet som gikk av på en miljøsak. I dag kjemper nær sagt alle partiene på Stortinget om eierskap til miljøpolitikken.

Og den er nært knyttet til det kristne forvalteransvaret, så det er ikke det minste rart at også Kristelig Folkeparti ønsker å markere seg her. Men konkurransen er hard.

I forrige uke kunne vi lese at det nye partiet Sentrum ifølge frontfigur Geir Lippestad er nær ved å nå de 5.000 underskriftene som må til for å kunne stille lister ved neste års valg. Det er likevel lang vei derfra til faktisk representasjon.

Enhver tid har sine kamper, og befolkningens ståsteder endrer seg. Det må alle politikere forholde seg til.

Derfor er det grunn til å tenke nøye gjennom hva som vil prege det Stortinget som trer sammen i oktober neste år, og hvordan den enkelte av oss kan bidra til at det får en sammensetning i tråd med de verdiene og ståstedene vi ønsker oss.

Ingen partier eier velgerne sine. Men når valget er gjort, kan vi som velgere heller ikke skylde på andre enn oss selv for at resultatet ble som det ble.

Sjansen for at Kristelig Folkeparti får mindre oppslutning i 2021 enn de gjorde i 2017 synes ganske stor. Hva vil det i så fall innebære for norsk politikk? Hvilke grupper blir da stemmeløse? Og hvilke stemmer er det i så fall som blir hørt i stedet?

Hvert stortingsvalg kan føles helt spesielt viktig. Sånn blir det neste høst også. Slett ikke bare for KrF.

Det gjelder også nær sagt alle de andre partiene. Men fremfor å bli beruset av kampens hete trenger vi å tenke nøye gjennom hva vi ønsker å stå for.