Korankritiker opptrer med en dåres selvsikkerhet

Dag T. Elgvin svarer på mitt tidligere innlegg med en argumentasjon som ramler sammen av interne motsetninger, før den i det hele tatt kommer i nærheten av spørsmålet den skulle svare på. Elgvin hevder først at Koranen er «lite troverdig», at «den himmelske tavlen» er «oppspinn», og at profeten «antagelig» fant opp dette for å skape «større tiltro til ham selv». Det siste er ikke et argument, det er en antagelse om noen andres motiver, fremsatt uten kilde og uten forbehold utover selve ordet «antagelig».

Grunnlaget for påstanden er at det i dag finnes «fire standardutgaver» av Koranen. Dette er den typen feil som avslører at man skriver om noe man egentlig ikke forstår. Det Elgvin viser til, er ikke fire ulike tekster, men fire anerkjente resitasjonstradisjoner, altså ulike, likeverdige måter å uttale og vokalisere den samme koranteksten på. Forskjellene ligger i uttale og vokalisering, ikke i innhold, surerekkefølge eller antall vers. Å fremstille dette som fire ulike «standardutgaver» er ikke en obskur detalj forbeholdt spesialister. Det er noe som må være grunnleggende kunnskap for enhver som skriver offentlig om islamsk tekstoverlevering.

Å bygge en påstand om Koranens generelle utroverdighet på en feil man kunne ha rettet med et kjapt oppslag, er ikke uvitenhet man kan se bortifra, det er uvitenhet fremsatt med selvsikkerhet som ikke kan unnskyldes. Det er talende hvordan han på den ene siden bruker mye plass på å så tvil om Koranens generelle troverdighet, for på den andre siden å bruke en litt forvridd tolkning av teksten for å understøtte sitt eget poeng.