| Debatt
Koran-sitater gir ikke mandat til den sekulære staten Israel
ISRAEL: Det er fullt mulig å anerkjenne at både jødisk og kristen tilknytning til landet har dype religiøse røtter, uten at man derfra kan hente et koransk mandat for dagens politiske virkelighet, skriver Shoaib Sultan.
David Einan
Per-Arne Isaksen argumenterer i sitt innlegg for at sure 5,21 viser at Allah har «bestemt» eller «skrevet» det hellige landet for Israels barn, og at denne tildelingen aldri uttrykkelig oppheves i Koranen, selv etter straffen på førti år. Ut fra dette konkluderer han med at forbindelsen mellom jødisk suverenitet og landet har koransk forankring, og at motstand mot denne suvereniteten kan forstås som ulydighet mot Allah selv.
Den filologiske delen av argumentet er grundig, og Isaksen har rett i at «mitt folk» viser tilbake til Israels barn slik de er navngitt tidligere i fortellingen. Det er likevel et langt skritt derfra til konklusjonen han til slutt trekker, og det er dette skrittet som ikke holder.
Isaksen bygger hele sitt politiske poeng på at Koranen ikke uttrykkelig opphever tildelingen etter de førti årenes straff. Men fravær av oppheving er ikke det samme som en stående, tidsuavgrenset bekreftelse. En fortelling kan godt beskrive at én generasjon ble straffet og en senere generasjon fikk gå inn, uten at teksten dermed sier noe om hva som skjer to og et halvt tusen år senere. At noe ikke motsies eksplisitt, gjør det ikke til et pågående mandat. Dette er å lese en historisk fortelling som om den var et eiendomsskjøte med evig varighet, et skjøte som riktignok aldri tinglyses eller stadfestes noe annet sted i teksten.
