Konverteringsterapi: Må jeg fengsles snart?

Torsdag skal Stortinget stemme over lovforslaget mot det som de kaller «konverteringsterapi», noe som høres skrekkelig ut. Hva er konverteringsterapi?

Er det når homofile menn blir tvangsinnlagt på et kristent sykehus hvor de blir utsatt for elektrosjokk for å korrigere hjernen deres? Slike handlinger kan bli straffet av denne loven, ja, men slikt er jo allerede ulovlig uansett, så hvis målet var å forby dette, så er denne loven smør på flesk. Den trengs ikke.

Nei, denne loven handler mer om at du ikke skal få lov til å oppsøke de folkene som du selv ønsker å snakke med. Med andre ord, det er et angrep på ytringsfriheten din.

Du, kjære leser, skal kun få lov til å oppsøke de personene som myndighetene har utpekt som gyldige behandlere. Alle ugyldige behandlere må straffes.

Og ettersom ugyldige behandlere også kan inkludere hvilken som helst åndelig eller religiøs person som prøver å be for deg, slik som den hyggelige bestemoren med det krøllete håret, så betyr det at hun også må straffes.

Mormor må i fengsel fordi Storebror på Stortinget vet best. Er du uenig i hans utdannede beslutninger er det fordi du er ulærd og ikke vet hva som er best for deg selv.

Og dette leder meg til spørsmålet jeg ville stille den norske stat: Må jeg snart kastes i fengsel? Jeg er villig til å be for mennesker som lider med følelser som de selv ikke ønsker å ha.

Og hvis en slik mann kommer til meg for bønn – også etter et eventuelt forbud – så ligger det meg dypt på hjertet at jeg skal be for ham slik at han kan bli fri fra det slaveriet, slik som jeg ble fri.

Et vitnesbyrd

Ja, jeg har hatt følelser jeg ikke ønsket, så jeg vet hvordan det er. Jeg vet også hvordan det er å ikke hate dem fordi det var en tid hvor jeg feiret skjevhet.

Før jeg ble kristen var jeg transseksuell. Og jeg levde som en kvinne i nesten 10 år. Og denne tiden var, uten tvil, den verste tiden i livet mitt. Jeg var deprimert, full av angst og jeg prøvde støtt og stadig å begå selvmord.

Noen vil kanskje si at grunnen til at jeg var deprimert var på grunn av kristne som var så fordomsfulle mot meg og ikke ønsket meg velkommen til kirken med åpne dører. Hvis jeg bare hadde fått all den kjærligheten og oppmerksomheten som jeg fortjente, da hadde jeg blomstret som bare det. Og til det vil jeg si: Nei.

For det første var jeg ikke kristen så jeg ønsket ikke å gå i kirken. Og ettersom jeg ikke hadde noe forhold til noen bibelske kristne eller noen konservative, så fikk jeg aldri noen «fordomsfulle» kommentarer.

Det jeg husker av ting som jeg ergret meg mest over, var når min bestefar kalte meg «han» og ikke «hun», men det var fordi han var glemsk.

Om jeg bare kunne få hormoner, da ville jeg få fryd i min sjel. Men den gleden kom aldri, uansett hvor mange svinger jeg gikk rundt.

For det andre ble jeg oppmuntret av dem rundt meg, men det ledet ikke til at jeg blomstret noe. Den blomsten visnet uansett hvor mye sollys og vann som mamma, mormor og Nav prøvde å komme med.

Og for det tredje, hvis fordommer er en årsak til depresjon, burde jeg vært et emosjonelt vrak nå, ikke før, fordi det er nå jeg møter fordommene.

Det å si at du er en bibeltroende kristen er ikke akkurat den beste måten å få respekt på i dag. Dessuten, når jeg er ute og evangeliserer på gaten og forteller folk om hva jeg tror på, kan jeg få en ganske skarp og spottende tilbakemelding.

Men jeg bryr meg ikke. Før kunne jeg altså bli lei meg når jeg hørte et feil pronomen fra bestefar, mens nå kan jeg bli gjort narr av på byen uten problemer.

Men jeg vil gjerne fortelle deg om en av grunnene til at jeg var deprimert. Det er den samme som mange andre som har vært transseksuelle snakker om.

De forteller om hvordan de alltid tenkte at den gyldne gleden var rett rundt den neste svingen, men da de endelig kom rundt den svingen så fant de bare mer svart depresjon. De forventet gull, men fant kun et svart hull.

Slik var det også for meg. Jeg fortsatte og fortsatte å tro at det neste steget ville gi meg glede. Om jeg bare kunne kle meg som ei kvinne offentlig, da ville jeg bli glad.

Om jeg bare kunne bytte navn, da ville jeg bli lykkelig. Om jeg bare kunne få diagnosen, da ville jeg finne fred.

Om jeg bare kunne få hormoner, da ville jeg få fryd i min sjel. Men den gleden kom aldri, uansett hvor mange svinger jeg gikk rundt. Jeg fant alltid det samme svarte hullet til slutt.

Men historien min endte ikke med at jeg ble spist opp av det svarte hullet. Nei, jeg fant det som hjertet mitt faktisk søkte etter som jeg ikke var klar over, Jesus.

Eller bedre sagt, Jesus fant meg. Og han fridde meg ut av det gamle livet, som jeg nå ser på som et slaveliv som jeg aldri vil tilbake til. Og heldigvis befridde han meg før jeg fikk tatt en operasjon.

Ordet Frihet

Det ordet fri, forresten, er det et ord som jeg elsker. Det gir meg fryd i sjelen fordi det er hva Jesus har gjort for meg. Han har satt meg fri.

Men LHBT-bevegelsen liker også å bruke det begrepet. Så da blir spørsmålet: Hvem av oss er det som bruker det rett?

For å svare på dette, krever det at vi har en standard (en målestokk) som vi kan måle frihet ut fra. Men hvor finner vi denne standarden?

Er det slik at hvis folket flest er enig med meg, så blir det min definisjon som er sann, men hvis folket er enig med LHBT, så er det deres definisjon som er sann?

Hvis det er slik, vil de verste ideologiene på planeten kunne definere frihet bare de får nok følgere. Så jeg håper ikke det.

Hvis Norge skulle bli tatt over av nazister en dag, ønsker jeg ikke at de skal kunne fortelle meg hvordan jeg kan bli fri.

Nei, det må være en standard som er høyere enn mennesket. Med andre ord, det må være en høyere objektiv standard.

Og denne standarden må vi ha felles tilgang til, ellers så er vi her alene i et mørkt univers mens vi bare kan gjette og føle oss fram til hva som er rett. Forhåpentligvis tar vi ikke feil, ellers blir kanskje en eller annen stum kosmisk kraft sint.

Heldigvis er det ikke slik. Nei, den sanne Gud har åpenbart seg og fordi Han er en kjærlig, faderlig Gud så ønsker Han at Hans barn skal vite hvordan de skal oppføre seg og hvordan de skal behandle hverandre, med kjærlighet og respekt.

Han forlater dem ikke alene slik som en far som forlater ungene sine uten et ord. Nei, Gud bryr seg om meg. Han bryr seg om alle sine barn.

Og derfor snakker han til oss gjennom Bibelen, personlig. Og derfor trenger vi ikke en teologisk tolk med fem års utdannelse for å forstå slike enkle bud som: «Du skal ikke stjele» eller «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne» (2 Mos 20:15; 3 Mos 18,22).

Hvis man bryter Guds bud, da begår man synd. Og om man praktiserer synd, da er man, som Jesus sier, «slave under synden» (Joh 8,34).

Skeive kan snakke så lenge de vil om hvordan de endelig har blitt frie nå som de har kommet ut av skapet, men jeg vet, både fra personlig erfaring og fra Bibelen, at de er fanget. LHBT-ideologien lover frihet, men gjør mennesker til en slave av følelser og selvødeleggelse.

Tradisjonelt ekteskap skaper nytt liv; homofili og transseksualisme skaper sykdommer og kastrering, som både Bibelen og vitenskapen bekrefter (Rom 1,27).

Guds Kjærlighet

Men Gud er villig til å tilgi dem om de omvender seg, akkurat som han tilga meg. Og ikke bare det, han vil vise dem kjærlighet.

Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» (Joh 15,13). Og det var nettopp denne største kjærligheten som Jesus viste oss på korset hvor han døde for våre synder.

Som det står skrevet: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom 5,8).

Gjennom Jesu død og oppstandelse setter Gud oss fri fra vår synd. Gud knuser slike lenker og bånd som har gjort mennesker til slaver av sine følelser (Ef 2,4–5).

Han gir fangene frihet, gir de blinde synet igjen, og setter de undertrykte fri (Luk 4,18). Denne frigjøringen har kristne opplevd opp gjennom hele historien.

De har blitt satt fri fra all slags synd, inkludert homofili og transseksualisme. I Paulus’ brev til Korinterne, etter at han hadde listet opp hva slags folk de hadde vært, som inkluderte homofili, så skriver han: «slik var noen av dere før» (1 Kor 6,11). Legg merke til at de «var» homofile. De hadde altså blitt satt fri, og det kan mennesker i dag også bli.

Forresten, når jeg bruker ordet fri, så mener jeg ikke at man aldri vil ha en syndig, uønsket tanke igjen. Det jeg mener er at man ikke vil være en slave av følelser hvor de definerer hvem du er.

Man kan leve et fullverdig og godt liv hvor man er myndig og oppnår ting uten at man blir undertrykt og knust av et overseksualisert sinn. Og man kan danse og le mens man gjør det.

Og med den definisjonen kan jeg si at folk vil bli fri om de omvender seg. Og dette er ikke bare frihet, det er virkelig frihet.

Som Jesus Kristus sier: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh. 8,36). Og derfor vil jeg fortsette å be for folk som spør, fordi jeg elsker dem og jeg vil at de skal bli fri fra den depresjonen som er skjevhet.

Og jeg vet at uansett om den skjeve norske stat skulle kaste meg i fengsel for det, så kan de aldri ta fra meg den friheten som Jesus har gitt meg.