Hva skal vi gjøre?

Historien om Den nordisk-katolske kirke er blant annet en fortelling om hvordan fortvilelse kan komme til uttrykk. De som grunnla denne kirken skulle nok aller helst ha blitt værende i Den norske kirke. Men det fant de umulig på grunn av den teologiske utviklingen der.

Mange andre har også opplevd situasjonen i Den norske kirke vanskelig, men dette har fått høyst ulike konsekvenser. De fleste har valgt å bli værende. Enten har de ønsket å kjempe aktivt innenfra, eller så har de inntatt en mer passiv rolle. Carissimi-gruppen, anført særlig av Dag Øivind Østereng, er en av de gruppene som har kjempet for å få beholde sin teologiske profil uten å måtte forlate folkekirken.

LES: Kirkeflukten

Noen få, som Arnfinn Haram, valgte å gå over til Den romersk-katolske kirke. Tidligere Landås-prest Jan Bygstad fant seg til rette i Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn. Enkelte har gått over til frikirkeligheten. Noen dannet allianse med Børre Knuden, Ludvig Nessa og Per Kørner og fant et hjem i Strandebarm prosti av Den norske kirke i eksil. Atter andre fant sammen i Den nordisk-katolske kirke. Blant disse er Roald Flemestad, Asle Dingstad og Ottar Myrseth antakelig de mest kjente.

Felles for flere av de nevnte prestene er at de er utpreget dyktige og samvittighetsfulle mennesker. De er glade i Guds ord og glade i kirken. Men kompromissene som kreves av dem for at de skal kunne bli værende, har vært vanskelige å svelge.

I 1999 hadde de aller færreste sett for seg at Den norske kirke kunne vurdere å anse likekjønnede ekteskap som teologisk legitime. Debatten om aksept av homofile samliv var slett ikke kommet dit den er i dag. For grupperingen Samråd på kirkens grunn (SKG), som samlet en del konservative prester, var situasjonen likevel mer enn alvorlig nok. Veiledningsgruppen i SKG bestod blant andre av nettopp Roald Flemestad og Asle Dingstad – i dag sentrale ledere i Den nordisk-katolske kirke.

I en uttalelse fra denne gruppen het det at så lenge de konservative biskopene ikke ville ta noe tydelig oppgjør med sine mer liberale kolleger, hadde de såkalte gammeltroende i Den norske kirke ingen biskop de kunne forholde seg til. For, som de selv skrev den gangen: «Uten støtte i en biskops læremyndighet er en kristen trosforståelse som søker sin forankring i Bibel og bekjennelse, kirkelig sett redusert til en meningsytring blant andre like berettigede synspunkter.»

Veilederkollegiet mener det de kaller unnfallenheten i homofilispørsmålet vil bli «like skjellsettende som de konservative biskopers ettergivenhet i kvinneprestsaken i 1961.»

På denne bakgrunn rådet SKG-kollegiet sine medlemmer til oppbrudd fra Den norske kirke. Hvordan dette konkret skulle komme til uttrykk, fikk variere etter den enkeltes livssituasjon. «Men det er under alle omstendigheter nødvendig at vi nå tar ansvar for vår egen fremtid», skrev de. Og det stanser ikke der. De fastslo også at «kampen om Den norske kirke som apostolisk kirke er tapt. Ingen kan late som om Den norske kirke ikke er splittet».

Og sluttsatsen mangler heller ikke verken alvor eller brodd: «Det var ikke en slik privatreligiøsitet Herren la til grunn da han lovet Peter at dødsrikets porter ikke skulle få makt over den klippe han bygger sin menighet på. (Matteus 16,18)»

Når de siste tiårenes kirkehistorie kommer litt mer på avstand, spørs det om ikke flere vil påpeke at Den norske kirkes ledelse ved å vise noe mer storsinn overfor disse dedikerte medarbeiderne, kunne ha unngått noe av den avskallingen som har funnet sted. I stedet har biskopene valgt å kjøre en nokså stram linje med krav til at man må avfinne seg innenfor eksisterende tilsynsordninger.

For de involverte prestene og deres nye sammenhenger er en av de praktiske utfordringene at misnøye med situasjonen i Den norske kirke ikke nødvendigvis fører til enighet om hvilket alternativ man foretrekker. Noen er mer høykirkelige enn andre, noen kjenner en dragning mot det katolske, andre mot det ortodokse. Og sterke personligheter skal finne sammen i kompliserte saksforhold hvor engasjementet er sterkt. En professorvenn av meg liker å si at graden av konflikt i et rom noen ganger varierer proporsjonalt med det samlede antall studiepoeng som er representert i rommet.

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre som ordinert prest i Den norske kirke, med et teologisk konservativt ståsted. Ingen av de tilgjengelige løsningene fremstår helt ideelle. Spørsmålet er i praksis hvilke kameler man vil svelge.

Den nordisk-katolske kirke har plassert seg i en slags mellomposisjon. De må ikke forveksles med Den romersk-katolske kirke, på noen områder står de nærmere Den ortodokse kirke. Men de har samtidig ikke forlatt reformasjonens idealer.

Ikke minst for yngre mennesker, som ikke har del i de godt voksne prestenes historie, kan nok en slik pakke virke litt i overkant komplisert. Derfor er det ikke så merkelig at det kan oppstå noen indre spenninger i en slik sammenheng. Men under disse spenningene ligger det sterke ønsket om å finne et genuint uttrykk for kristen tro og kristent liv. Det er selve kirkens og det åndelige livets pulsslag det står om.