Kirkeflukten

Halvparten av alle prestene og diakonene har forlatt Den nordisk-katolske kirke i Norge og Sverige.

Den nordisk-katolske kirke ble etablert i 1999 av lutherske prester som var frustrert over den liberale utviklingen i Den norske kirke.

KOMMENTAR: Hva skal vi gjøre?

Etter 16 år teller kirkesamfunnet 118 medlemmer. Syv menigheter ligger i Sverige, og fem i Norge. I tillegg skal kirkesamfunnet ha 200 medlemmer i Tyskland og et gryende arbeid i Frankrike, Italia og England.

Forelskelse og forvirring

Men det siste året har mørke skyer dekket himmelen over det lille kirkesamfunnet. En rekke unge ledere har meldt seg ut. De fleste av dem søker seg til de historiske kirkene, og da spesielt Den ortodokse kirke.

Selv om de historiske kirkene lokker, er ikke forelskelsen den eneste forklaringen til at så mange forlater Den nordisk-katolske kirke. Kilder Dagen har snakket med forteller om personangrep, maktkamp og forvirring rundt kirkens identitet.

Maktkamp

– Konflikten vi har hatt i Den nordisk-katolske kirke er i utgangspunktet næret av krefter utenfor Norge, forklarer biskop Roald Flemestad.

Han fortsetter:

– Det oppstod en maktkamp. Denne maktkampen er løst ved at gjeldende prest til slutt ble fratatt kappe og krage på grunn av klare brudd på stillingsinstruksen, sier Flemestad på telefon fra et Scandic-hotel i Karlskrona.

LES: Vinkar farvel til siste kristne generasjon

Den «gjeldende presten» det her er snakk om heter Matteus Maria Furemalm. Han har ledet Den nordisk-katolske kirke i Stockholm siden 2012. Biskopen mener at Furemalm ønsket å fremme sin egen forståelse av kirkens identitet og fremtid, i strid med Den nordisk-katolske kirke.

En renselse

Flemestad opplever at de mange, unge lederne som nå forlater kirkesamfunnet har latt seg påvirke av Furemalm. Han opplever også at utmeldingene har vært nødvendige.

– Denne renselsesprosessen har vært avgjørende for å komme videre. Vi kan ikke ha undergrupper som har sin egen agenda og ikke vil stå fast på kirkens læregrunnlag og identitet, sier Flemestad.

Han innrømmer at prosessen har vært smertefull. Biskopen er likevel ikke overrasket.

– Den nordisk-katolske kirke er et nytt kirkesamfunn, og da vil også vi måtte gjennomleve barnesykdommene og vekstsmertene. De som kommer til et nytt samfunn har ofte sterke meninger, og de vil kunne bruke kirken som en plattform for egne anliggender. Det kan være gode formål eller tvilsomme. Det er helt naturlig.

Sinne og «Judas»

Stockholm-presten er ikke overrasket over at biskopen plasserer konfliktens kjerne i Sverige. De to har vært i en konflikt de siste månedene. Konflikten kulminerte i at presten brøt kommunion med biskop Flemestad, og ble deretter sagt opp. Å bryte kommunion betyr blant annet at man ikke lenger deler nattverdsfellesskap sammen.

– Biskopen godkjente ikke medlemmer vi tok opp på grunn av deres bakgrunn, han la seg opp i detaljer, han hindret oss i å starte nye fellesskap fordi han mente vi vokste for raskt, sier den oppsagte presten.

Furemalm forteller om anklager og personkarakteristikker.

– Roald sa at jeg manipulerte folk, at jeg forsøkte å ta over kirken hans. Når folk stilte kritiske spørsmål ble de møtt med reaksjoner av sinne, og ord som Judas ble brukt, forteller Furemalm. Han virket i 15 år som prest i Svenska kyrkan før han ble prest i Den nordisk-katolske kirke i 2012.

12 medlemmer igjen

Etter en tid ble det, ifølge Furemalm, uholdbart å bli i kirken. Presten og nesten hele menigheten brøt med Den nordisk-katolske kirke og dannet Nordens ortodokse apostoliske kirke. Denne teller nå 40 medlemmer fordelt på to steder, Stockholm og Gøteborg.

Furemalm tror Den nordisk-katolske kirke kunne hatt en blomstrende fremtid under en annen ledelse.

Den nordisk-katolske kirke i Sverige har nå bare 12 medlemmer igjen i landet. De fleste befinner seg i menigheten i Karlskrona.

Drømmen om ortodoksi

Bergen er byen som har blitt spesielt rammet av kirkeflukten. Her forlater tre av fire familier forsamlingen, noe som resulterer i at over halvparten av menigheten forsvinner. En av dem er Kim Larsen, førsteamanuensis ved NLA høgskolen. Han går til Den romersk-katolske kirke. De to andre familiene går til Den ortodokse kirke.

Men utmeldingene har ikke noe med den svenske presten å gjøre, mener to av de utmeldte personene Dagen har snakket med i Bergen.

– Grunnen til at vi melder oss ut er at vi ønsker å bli en del av Den ortodokse kirke. Mange av de unge som nå har meldt seg ut ønsket at Den nordisk-katolske kirke skulle bevege seg i en ortodoks retning, også liturgisk, men biskopen ville bevare den nåværende profilen, sier Øystein Lid.

Han har vært medlem siden 2008 og har de siste årene virket som diakon i forsamlingen.

Uenige om retning

Tidligere prest i Den nordisk-katolske kirke i Bergen, Svein Arne Myhren Tegland, er enig.

– Det handler ikke om noen krangel eller konflikt. Det handler om at vi er uenige om retningen videre. Vi håpet at vi skulle finne fylden av ortodoksien i Den nordisk-katolske kirke, men det har gått opp for oss at det blir vanskelig, sier Tegland.

Han ble medlem av Den nordisk-katolske kirke i 2008. Etter noen år merket han at det ble vanskeligere og vanskeligere å tjene som prest i kirken.

– Det ble problematisk. Jeg følte meg mer hjemme i Den ortodokse kirke. Jeg måtte ta konsekvensen av denne opplevelsen, selv om den har fått negative følger for den lokale menigheten, sier han.

Historisk kirke

Heller ikke den tidligere presten i Den nordisk-katolske kirke i Trondheim, Johannes Hvaal Solberg, forklarer sin utmeldelse med påvirkning fra Furemalm.

– Gjennom egne studier har jeg fått en større og større erkjennelse av at det å leve i en kontinuerlig historisk tradisjon, at man er en del av en historisk kirke, det har blitt mer og mer viktig for meg. Derfor melder jeg med inn i Den ortodokse kirke, sier Solberg.

Han var en av de første som meldte seg inn i kirken i 1999, og ble sendt som misjonær til Trondheim for å starte den nordisk-katolske kirken der i 2009.

Uklar identitet

Solberg mener hovedproblemet til Den nordisk-katolske kirke er at den har en uklar identitet.

– Jeg opplever den også uforutsigbar. Til tider er identiteten personavhengig og situasjonsavhengig, og i dette rommet av uklarhet har maktkamp og subkulturer oppstått.

For mange har Den nordisk-katolske kirke blitt et stoppested på veien til en av de historiske kirkene.

– Noen har tenkt: Hvorfor skal jeg være halvveis katolikk når jeg kan være det helt, eller hvorfor skal jeg være halvveis ortodoks når jeg kan være det helt?

Solberg mener at det er et problem for kirken at den ikke klarer å holde på presteskapet sitt.

Gjør vondt

Solberg ønsker ikke å kommentere konflikten mellom Flemestad og Furemalm. Men han beskriver Furemalm som en venn han har tillit til.

Han er enig i biskopens beskrivelse av at det har vært en maktkamp om veien videre for Den nordisk-katolske kirke, men han får vondt av å høre at utmeldingene blir beskrevet som en renselsesprosess.

– Slike ord og begreper synes jeg ikke hører hjemme i en kirkelig sammenheng. I kristen sammenheng blir renselse brukt om helt andre ting enn mennesker som melder seg ut, sier Solberg.

Vil få problemer

Biskop Flemestad tror nå at de unge familiene som forlater Den nordisk-katolske kirke til fordel for Den ortodokse kirke vil få «problemer».

– Ortodoksien har en stor, åndelig rikdom og Den nordisk-katolske kirke har grunnleggende felles anliggender med ortodoks teologi og liturgi. Men som etniske kirker er de preget av kulturell immobilitet. Derfor vil problemene ofte melde seg for barnefamiliene ikke minst når det gjelder fastetiden og kirkeåret, sier han.

– Det er den unge generasjonen av prester og diakoner som nå forlater Den nordisk-katolske kirke. Hva kunne du som biskop ha gjort annerledes?

– Det er alltid noe vi kunne ha gjort annerledes. Det er vanskelig å gå inn i detaljer her. Men vi kunne ha gjort et bedre arbeid for å klargjøre privilegiet ved vår gammelkatolske identitet. Et ungt kirkesamfunn trenger tid før identiteten blir klarlagt.

Entusiasme

– Hvilken fremtid har Den nordisk-katolske kirke?

– Det er bare fremtiden som vil vise hvilken fremtid vi har. Men Den nordisk-katolske kirke har entusiasme og pågangsmot. Vi er ikke verre stilt enn andre kirkesamfunn. Vårt privilegium er at vi forbereder oss på at fremtiden ikke kommer til å bli en forlengelse av det den er nå. Vi er oppmuntret av at vi er så mange. Vi har mange ben å stå på. Vi har en moderkirke i Amerika og en rekke søsken blant de anglokatolske menighetene der. Det som gjør oss spesielt optimistiske er at Konstantinopel-patriarkatet har invitert kirken til samtaler om fullt kirkefellesskap.

Biskop Roald Flemestad har lest Matteus Maria Furemalm sine påstander om hans lederstil. Han har valgt å ikke kommentere dem.