Kirkeparagrafen under press

Fremskrittspartiet foreslår å fjerne statsstøtten til alle livssynsamfunn. Negative reaksjoner har ikke latt vente på seg, for her blir det mye omtalte kirkeforliket, som er nedfelt i Grunnlovens kirkeparagraf (Grl § 16), satt ut av spill. Men paragrafen kan bli forandret. På høyt nivå er støtten til livssynssamfunn under vurdering.

Grunnlovens § 16 begynner med at alle “ innbyggere i riket” skal ha religionsfrihet. Religionsfriheten gir rett til fritt å praktisere egen religion (eller mangel på religion) og ikke bli tvunget til å ha eller praktisere en annen religion eller et annet livssyn enn hva man selv støtter. Denne frihet er lik for alle.

I Grl § 16.2 finner vi den del av paragrafen som FRP i realiteten vil fjerne: “Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.” Denne ordningen hindrer ikke frihet for andre religiøse samfunn. Men disse har ikke samme vilkår for sin virksomhet som DNK. Ingen andre trossamfunn har sin eksistens og fremtid direkte og eksplisitt sikret i konstitusjonen. Og ingen mottar en så massiv støtte fra staten som Den norske kirke. (Se Helge Årsheim, “Statskirken lever,” VL 31.01.) Stortinget har skapt en konstitusjonell kirke. En slik kirkeordning har sine historiske røtter. Den franske staten etablerte en slik kirkeordning i 1790 som et ledd i revolusjonen. Den norske kirke er en slags hybrid mellom statsreligion og frikirke.

Om de forskjellige frie kirker ikke har noen konstitusjonell basis, har staten likevel hatt et ønske om å sikre likhet mellom tros- og livssynssamfunnene. I § 16 (siste ledd) slås det fast at “ Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.” Det mener man skjer ved den finansieringsordning som ble instituert ved Lov om trudomssamfunn og ymist anna av 1969. Det kan være grunn til å gå nærmere inn på bakgrunn for denne loven. Etter 1845 kunne kristne trossamfunn, som avvek fra statsreligionen, virke fritt i Norge. Religionsfrihetsprinsippet var komme for å bli. Det hadde også økonomiske følger. Borgere som ikke var medlemmer av statskirken, slapp å støtte den over skatteseddelen. Religiøse dissentere fikk fritak fra kirkeskatt. Under forarbeidet til Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble også skattefritaket for dissentere drøftet. Nyordning måtte til, for dette var en tungvint løsning. Den som kom i 1969, fikk en bemerkelsesverdig religionspolitisk begrunnelse: Det skulle nå bli innført likebehandling av alle livssyn. Alle borgere ble pålagt å betale skatt som selvsagt dekket også administrasjon av statsreligionen. Men trossamfunnene kunne på den annen side søke om økonomisk tilbakeføring fra statskassen. Også ikke-religiøse livssynsorganisasjoner kunne søke. Loven av 1969 var bestemt av viljen til å sikre enhet i det norske demokrati, noe religionsfrihetsprinsippet kunne true. Men denne ordningen er ikke helt i samsvar med religionsfrihetsidealet. Personer som står utenfor ethvert livssynssamfunn, får intet tilbakebetalt.

Staten har på dette religionspolitiske feltet plassert livs- og trossamfunnene mellom seg og den individuelle personen. Individuell trosfrihet overses til fordel for såkalt likebehandling av tros- og livssyns organisasjoner. Men likebehandling er det likevel ikke. Det blir det først når alle tros- og livssynssamfunn få den samme konstitusjonelle basis som Den norske kirke og samme grunnlovbestemte støtte.

Det er en arv fra statsreligionens tid at staten holder seg med en kirke. Når den i dag har et forhold til flere (som altså skal støttes) må de ulike kirkesamfunnene bli statlig registrert, og da etter antall medlemmer. Staten følger religionsfrihetsprinsippet når det gjelder registrering. I rettsoppgjøret mellom staten og Oslo katolske bispedømme ble det klart at bare personer som frivillig har vedkjent seg medlemskap i tros- eller livssynssamfunnet, kan utløse støtte. Sakramentalt basert medlemskap som i Den katolske kirke, må bekreftes ved den individuelle og frivillige tilslutning til kirkesamfunnet. Bevisst tilslutning er et viktig kjennetegn ved det man kaller foreningskirken. Religionsfrihet er et politisk-ideologisk prinsipp som samsvarer nettopp med foreningskirken. Ut fra det demokratiske krav om likebehandling bør derfor registreringen ordnes på samme måte for alle kirkesamfunn - og da etter foreningskirkens prinsipper. I Den norske kirke bør alle som er medlemmer av kirken fra de er barn, etter oppnådd religiøs myndighetsalder frivillig bekrefte sitt medlemskap overfor kirkelig myndighet. Bare slikt bekreftet medlemskap skal kunne utløse overføring fra staten.

Grl. § 16 bør underlegges en demokratisk revisjon etter frihets- og likhetsprinsippet. Om det ikke skjer, vil forslaget fra FRP, som er ensidig basert på religionsfriheten, kunne bli veien ut av de selvmotsigelser som vi møter i Grl § 16. Og Fremskrittspartiet radikale religionsfrihetslinje er å foretrekke fremfor en konstitusjonell folkekirke i tjeneste for sikring og gjennomslag for statens politikk.