Katolsk ekteskapsbrudd

Vi kan trygt slå fast at det kristne ekteskapet befinner seg i en krise. I Norge ender omtrent 40 prosent av alle ekteskap i skilsmisse, de aller fleste av dem kirkelig inngåtte.

Stadig flere unge kristne bor sammen før de gifter seg. Prevensjonsbruk er normen for de fleste, både i og utenfor ekteskapet.

Seksuell aktivitet er dermed blitt prinsipielt løsrevet fra forplantning. Utvidelsen av ekteskapet til å omfatte likekjønnede par er i dette bildet ikke en anomali, men en naturlig konsekvens.

I kulturens mørke

Den katolske kirke blir av mange kristne sett på som et fyrtårn, et håp i kulturens mørke. Ekteskapet er i Kirken et sakrament, og skilsmisse og gjengifte tillates ikke.

Men katolikker kan søke om en annullering av ekteskap som har havarert, hvis det kan bevises ut fra objektive kriterier at det ikke var gyldig ved inngåelsen.

Dette foregår gjennom Kirkens rettssystem. Hvert bispedømme har sitt eget tribunal, domstol, for å avgjøre slike saker.

St. Olav forlag har nå utgitt boken «En ny sjanse? Om gjengifte i Den katolske Kirke», skrevet av den britiske kanonisten Paul Robbins. Robbins har i flere år hørt ekteskapssaker fra Oslo katolske bispedømme. Boken er oversatt av tribunalets sekretær, Sindre Bostad.

Uoppløselighet

Det meste av boken er viet til kriterier for å erklære et ekteskap ugyldig, og den rettslige prosessen knyttet til dette. Den inneholder tilnærmet ingen ekteskapsteologi.

Robbins nevner aldri det avgjørende begrepet «uoppløselighet». I stedet bruker han ordet «varighet» («permanence»). Men det faktum at ekteskapet er (livs)varig, er en konsekvens av dets uoppløselighet, og ikke en egenskap i seg selv.

Jesus taler klart om dette i Matt. 19,6: «Det som Gud har sammenføyd, har mennesket ikke lov til å adskille». Den katolske kirkes katekisme legger til at Jesus ikke påla ektefellene et åk det var for umulig og for tungt å bære (jf. Matt. 11,29–30):

«Han kom for å gjenopprette den opprinnelige skaperordning som var blitt forkvaklet av synden, og det er Han selv som gir styrke og nåde til å leve i ekteskap under Gudsrikets nye synsvinkel. [...] Det kristne ekteskaps nåde er en frukt av Kristi kors, kilde til alt kristenliv» (DKKK, 1615).

Kristus og kirken

Uoppløseligheten henger sammen med ekteskapets sakramentalitet. Ekteskapet er av Kristus blitt opphøyet til et sakrament fordi det er et «virksomt tegn» på «pakten mellom Kristus og Kirken» (jf. Ef. 5,31–32). Denne pakten er per definisjon ugjenkallelig og uoppløselig.

Den katolske kirke skiller mellom naturlige og sakramentale ekteskap. De sistnevnte kan bare inngås mellom to døpte personer, uavhengig om de er katolikker eller tilhører andre kirkesamfunn.

Vi snakker om naturlige ekteskap der én eller begge parter er udøpte. Det betyr ikke at ekteskapet er noe mindreverdig eller ugyldig. Men det kan, under visse betingelser, erklæres oppløst ved Kirkens autoritet (det «petrinske privilegium»).

Ethvert ekteskap mellom døpte kristne er derimot et sakrament, og sakramentet er i sitt vesen uoppløselig. Robbins etablerer ikke en klar distinksjon mellom disse ekteskapsformene.

Sakramentaliteten nevner han ikke før mot slutten av boken. I stedet slår han fast at ekteskapet er «først og fremst» en «naturlig institusjon».

Ekteskapets hensikt

Det er mange grunner til at et ekteskap kan erklæres for annullert, det vil si at det aldri var et ekteskap til å begynne med. Ekteskapet må være fritt inngått av begge parter.

Det må foreligge en intensjon om å oppfylle ekteskapets hensikt. Partene må være ved sine fulle fem, og de kan ikke ha bevisst villedet hverandre.

Robbins tenderer mot en svært vid fortolkning av flere av disse kriteriene.

I kapitlet om «manglende evne» nevner han eksempler som kan danne basis for en søknad om ugyldighet: «konstant bannskap og stygg ordbruk, bagatellisering av den andres tro, baksnakking av eller dårlig oppførsel overfor mennesker som er høyt elsket av den andre, hemmeligholdelse, uvilje til å kommunisere på en respektfull måte, utskjelling, konstant kritikk», og så videre.

Dersom dette legges til grunn, vil imidlertid de fleste ekteskap kvalifisere til annullering.

I de siste årene har det vært en heftig debatt om kommunion (nattverd) for katolikker som lever i et andre ekteskap uten å ha fått annullert sitt første ekteskap.

Disse katolikkene lever i utgangspunktet i en tilstand av objektiv synd, der de begår ekteskapsbrudd mot sin egentlige ektefelle.

Johannes Paul II skriver i Familiaris Consortio at Kirken ikke kan la slike katolikker motta kommunion, siden de «på en objektiv måte motsier kjærlighetsforeningen mellom Kristus og Kirken som har eukaristien som sitt virkningsfulle tegn» (84).

Han nevner også muligheten for skandale. Dersom katolikker som lever i synd mottar kommunionen, vil det føre til villfarelse angående Kirkens lære om ekteskapet.

Kirkens lære

Løsningen i slike tilfeller er å leve på en måte som ikke lenger motsier ekteskapets uoppløselighet. Det kan bety at man flytter fra hverandre, eller, dersom det ikke er mulig, at «man forplikter seg til å leve i fullstendig avholdenhet fra den ekteskapelige handling».

Dette har alltid vært Kirkens lære, men den er blitt debattert de siste årene. I 2014 holdt den tyske kardinal Walter Kasper en kontroversiell tale der han tok til orde for at kommunionen må gis til alle som er gift på ny, ut fra «barmhjertighet».

Robbins følger i Kaspers fotspor. Men han går etter mitt skjønn også et stykke lenger.

Det blir tydeligst i bokens siste kapittel, «Løsning i det interne forum». Løsninger i det «interne forum» handler om å følge samvittigheten i en situasjon der den kirkerettslige situasjon (det «eksterne forum») ikke er avklart.

Samtidig må samvittigheten alltid formes av Kirken. Det er prestenes ansvar å veilede de døpte slik at de kan leve i pakt med sannheten.

Samvittigheten

Robbins skriver om situasjoner der det første ekteskapet «oppleves som opphørt» i det interne forum, og man inngikk et nytt ekteskap «fordi det føltes riktig». Han skriver videre at «ingen har rett til å dømme om en person som lever i et irregulært forhold til en annen, lever i synd».

Han viser til Det annet Vatikankonsils lære om samvittigheten, og slår fast: «Enhver som griper inn i slike forhold, risikerer å måtte svare for Guds domstol».

Men dette er sterkt misvisende. For det første må det åpenbart være mulig å vurdere om andre lever i synd, i henhold til eksterne kriterier.

Dette er en radikal omtolkning av katolsk lære om samvittigheten og moralsk liv, og står i fare for å undergrave hele ekteskapssakramentet.

Robbins står i fare for å redusere den objektive sakramentale enhet i Kirken til en moralsk eller subjektiv enhet. Robbins snakker om samvittighetens «autonomi».

Men den må forstås som «teonom» – den er nedfelt i oss av Gud for at vi skal kunne leve etter hans bud.

Radikal omtolkning

I det avsnittet fra konsilet som Robbins viser til for å belegge sin påstand, heter det at «innerst inne i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som forlanger å adlydes [...] Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes» (Gaudium et Spes, 16).

Han tolker imidlertid dette helt subjektivistisk: En person som «opplever å ha ren samvittighet for sitt andre ekteskap», lever «kanskje faktisk i tråd med Guds vilje for ham».

Dette er en radikal omtolkning av katolsk lære om samvittigheten og moralsk liv, og står i fare for å undergrave hele ekteskapssakramentet.

Dersom samvittigheten ble forstått slik, ville det ikke prinsipielt vært noe til hinder for å leve i samboerskap eller homofile forhold, så lenge «samvittigheten» opplevdes «ren».

Dypt problematisk

En bok om et såpass sensitivt tema som kirkerett og ekteskapsbrudd krever et presist språk. Oversettelsen er dessverre tidvis svært upresis.

I kapittel tre skriver forfatteren at et ekteskaps sammenbrudd innebærer at det «har tatt en retning som er i strid med dets egen natur. Man kan si det slik at hvis noe virkelig er forenet av Gud, har han liksom føyd det sammen med superlim».

Og motsatt: Om limet løsner, var det aldri virkelig forenet av Gud.

Dette er i seg selv en dypt problematisk påstand, som helt underkjenner menneskets frihet og ansvar for å leve etter den pakten det har inngått med den andre personen overfor Gud.

Uoppløselighet er ikke et «superlim», men betyr nettopp at ekteskapet forblir sant uavhengig av hva vi selv føler og tenker om det.

Brutt sammen

Robbins skriver videre at dersom et ekteskap har brutt sammen, «it must be possible that there never was a true marriage» – «må det finnes en mulighet for at det aldri fantes et sant ekteskap».

Oversetteren har imidlertid skjerpet denne formuleringen: «Hvis [...] ekteskapet allikevel bryter sammen, har det mest sannsynlig aldri eksistert et sant ekteskap».

Det er stor forskjell på å si at det er en mulighet for at et ekteskap ikke var gyldig, og å si at det «mest sannsynlig» aldri var gyldig.

Det skaper et inntrykk hos leseren at dersom ekteskapet har brutt sammen, kan man nærmest kan gå ut fra at det ikke var et sant ekteskap til å begynne med. Men hele poenget med Kirkens rettsprosess er at man går ut fra at ethvert ekteskap er gyldig til det motsatte er bevist.

Til minimal hjelp

Dersom boken er tenkt som veiledning for katolikker og andre kristne som står i en rettslig prosess, vil den være minimalt hjelpsom.

Den sier tilnærmet ingenting om ekteskapets teologiske begrunnelse, og ingenting om det som burde være det viktigste temaet i en bok av typen som faktisk er skrevet: ekteskapssakramentets iboende uoppløselige karakter.

Selv om det er det tema som får mest oppmerksomhet, er ikke gjengifte katolikker det største pastorale problemet i Kirken i dag.

Det er snarere ekteskapets generelle kollaps i vår kultur, med enorme konsekvenser for samfunn og individer, ikke minst barn. Dette skyldes en rekke faktorer, men fremfor alt at ekteskapet er dårlig forstått.

Vår tid har også et fordreid syn på hva frihet og forpliktelse vil si. Her er Robbins ikke til hjelp. Han presenterer i realiteten et utarmet syn på ekteskapet, der skilsmisse og nye ekteskap alltid fremstår som en mulighet, så lenge man føler at det er riktig.

Ingen teologisk begrunnelse

På norsk har boken fått tittelen En ny sjanse?, og omslaget er et nokså deprimerende bilde av to knuste ringer med inskripsjonen «Evig din».

Svaret på tittelens spørsmål er et utvetydig ja. Om Robbins hadde hatt rett, ville det være mulig med en «ny sjanse» enten man ønsker å be om en annullering av et ekteskap, eller man allerede har inngått et andre (eller tredje, eller fjerde) ekteskap.

Dersom ikke annullering av det første ekteskapet lot seg gjøre, kan man ty til det «interne forum».

Boken gir ingen teologisk begrunnelse for dette. Det ville også være svært vanskelig, siden det bryter med Kirkens ubrytelige lære om ekteskapet.