Kan og bør vi forberede oss på krig?

Mange opplever at dagens konflikt mellom Vesten og Russland er en form for reprise av 2. verdenskrig. Det er da nærliggende å tenke at også sivilbefolkningen har en tilsvarende skjebne i vente som da, dersom krigen skulle ramme Norge mer direkte. Man snakker om kriselagre, om det å hjelpe hverandre, være gode naboer, tilfluktsrom etc., alt dette som nå er aktuelt i Ukraina. 

«Krigspsykose» og «massepsykose» er kjente fenomener. Psykose dreier seg om manglende evne til realitetsorientering. Og massene forakter den som vil avdekke vrangforestillingene. Jeg kjenner en familiefar i Odessa. Han er sterk motstander av Russland. Samtidig forteller han om den ekstreme angsten de har for at sønnen skal bli tvangsutskrevet til fronten. Vi, derimot, lever fremdeles i krigsromantikkens fase, og vinker stolte og glade farvel når våre barn blir innkalt til sesjon.

Som en bølge på havet beveger befolkningen seg, drevet fram av følelser og kollektive traumer. For hvorfor forakter man i dag det en mann som Glen Diesen sier, når man for få år siden lyttet andektig når Kåre Willoch sa omtrent det samme? (Se YouTube «Går alt til Helvete-») Nettopp dette som man hevder å ville forsvare, nemlig selve demokratiet, forvitrer når motstemmene på denne måten fortrenges. Diesen var en slik stemme.