Jødenes Messias er vår alles frelser

Denne høsten har historiker Synne Corells bok «Likvidasjonen» på nytt minnet oss om mørke kapitler i nordmenns historiske forhold til jødene. Den generelle kunnskapen om hvordan vanlige nordmenn tenkte og opptrådte overfor jødene i perioden rundt andre verdenskrig bør mane oss alle til ettertanke.

Også for den kristne kirkes del er det nødvendig å gå gjennom hva som ble sagt og gjort, og hva som ble utelatt. Det er uttrykk for dypt svik når kirken, som for alltid står i takknemlighetsgjeld til det jødiske folk, direkte og indirekte bidrar til antisemittisme.

Den norske kirkes preses Olav Fykse Tveit sa i intervju med Vårt Land tidligere denne måneden at det kan bli aktuelt med en formell kirkelig unnskyldning overfor det jødiske folk. Det er et godt signal.

Fra en annen innfallsvinkel kunne vi denne uken her i avisen også lese et viktig innlegg fra et knippe norske misjonsledere. De representerer alle lutherske sammenhenger, og kommer med en tydelig formaning til ledelsen i Den norske kirke.

Bertil Andersson er tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Øyvind Åsland er generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband, Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Terje Bjørkås er misjonsleder i Den evangelisk-lutherske frikirke, Kjetil Vestel Haga er generalsekretær i Normisjon og Torkild Masvie er biskop i Den lutherske kirke i Norge. Til sammen representerer disse mange norske kristne.

Bakteppet for teksten deres er det nevnte intervjuet med Olav Fykse Tveit i Vårt Land. Tekstens budskap kan oppsummeres i denne setningen: «Om ikke Jesus er jødenes frelser, er han ikke frelser for noen av oss.»

Kirken var ikke gammel før man begynte å se antijødiske strømninger. Og mer eller mindre tilslørt jødehat har kommet til uttrykk også i tradisjonelt kristne samfunn helt inn i vår egen tid.

På denne bakgrunn er det forståelig at man har behov for å tenke gjennom hvordan kirken i dag bør opptre overfor jøder. I tillegg er det en generell utfordring at misjon forblir et ømtålig tema i den angivelige toleransens og mangfoldets tid.

Men det var kirkens Herre Jesus Kristus som sa om seg selv at «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.»

Misjonsbefalingen gjelder med uforminsket styrke den dag i dag. I Apostlenes gjerninger blir det uttrykt like tydelig: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Erkjennelsen av behovet for frelse er ikke selvsagt i en sekularisert kultur. Den er i det hele tatt ikke selvsagt for mennesker i en verden som er preget av det gudsopprøret som finnes i oss alle. Dette tar imidlertid ikke bort behovet for å høre evangeliet. Tvert imot.

Derfor er det alltid en test for den kristne kirke om den våger å forkynne evangeliet til frelse. Kirken står til enhver tid i fare for å tone ned evangeliets brodd i bytte mot samtidens aksept eller tilslutning. Men kirken svikter misjonsbefalingen når den underslår Jesu radikale frelsesbudskap.

Med tanke på kirkens dype urett mot jødene ville det være en åpenbar fortsettelse av denne uretten om man unnlot å forkynne evangeliet også for Jesu eget folk. Det er sant som misjonslederne sier: Her trengs det ingen utredning.

I ethvert forsoningsarbeid er evangeliet om jødenes Messias den kristne kirkes viktigste bidrag.

Det betyr ikke at det alltid er opplagt hvordan man bør gå frem. En nærliggende tanke vil være å samarbeide med de messianske jødene.

Det vil finnes ulike svar på hvilken tilnærming som best tar høyde for både evangeliets rikdom og den lidelse som den kristne kirke har påført jødene. Det ville være naivt å tro at historien ikke utgjør en viktig del av klangbunnen for mottakelsen av evangeliets budskap.

Men i ethvert forsoningsarbeid er evangeliet om jødenes Messias den kristne kirkes viktigste bidrag.