«Jeg vet et navn»

Når vi åpner Det nye testamente, presenteres vi straks for hovedpersonen: 

«Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn» (Matt 1,1).

Kontakten med Det gamle testamente slår umiddelbart igjennom. Det dreier seg altså om en som Gud hadde lovt å sende i slektslinjen fra Abraham. Denne linjen går via David og peker fram mot en ny David, en frelseskonge med tittelen Messias. Messias er hebraisk for det greske Kristus.

I dag vil jeg løfte fram selve «bruksnavnet»: Jesus. Det nevnes foran tittelen Messias og får en egen tyngde både i Matt 1 og Luk 1. 

Lukas forteller at engelen Gabriel kom til Maria med beskjed om hva barnet skulle hete. Han sa: «Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus» (Luk 1,31).

Josef fikk også beskjed om barnets navn. I den beskjeden lå begrunnelsen for nettopp dette navnet: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk» (Matt 1,21). Rent språklig betyr jo navnet Jesus «Herren er frelse». Det visste både Josef og Maria. 

Men i drømmen som Josef hadde, nøyde ikke engelen seg med det rent språklige. Han ville presisere hva slags frelse det dreide seg om: « … du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Jesus kom for syndere.

Etter denne drømmen tok Josef Maria hjem til seg. Men han respekterte det som engelen nok hadde forutsatt: « … han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn.» Og, heter det, «han ga ham navnet Jesus» (Matt 1,25).

Dette siste skjedde i Betlehem. Jeg tror det var en gripende stund. Her står tømmermannen fra Nasaret ved krybben og leder selve navneseremonien! Han løfter hånden over barnets hode og sier: «Jesus». 

Foreldrene var helt enige. Ingen navnekrangel. Andre navneforslag lød aldri i stallen. Jeg synes jeg hører Marias slitne stemme i det hun tar barnet opp på fanget. «Ja!» sier hun som respons på Josefs ord. «Jesus!»

Det unge paret undret seg sikkert. Navnets betydning signaliserte store ting. Frelse. Ved troen på ham blir syndere frikjent. Uten å ha fortjent det.

Kanskje dukket en profettekst opp i minnet deres: «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53,6). Er det slik han skal virkeliggjøre navnet sitt? 

Da Jesus ble omskåret, sørget de for at navnet ble offisielt: «Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2,21). Det unge ekteparet hadde ikke selv valgt noe navn. De stadfestet bare det Gud selv hadde bestemt.

Fra nå av hører vi lite om Josef. Men kanskje tenkte han av og til på engelens navneforklaring når han samtalte med Jesus og sa «Jesus …». Kanskje merket han trøsten i Jesunavnet når han i stille stunder mediterte over det.

Maria hører vi mer om. Hun var i Jerusalem etter Jesu død og oppstandelse. Hun hørte apostlene forkynne nettopp om ham som hun engang hadde båret i sitt morsliv: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» Da lød ekkoet i hjertet hennes. Hun frydet seg: Dette samsvarer med Gabriels ord til meg! Halleluja! 

I Ytre Enebakk har vi i noen år hatt en mannsgruppe som synger en sang nettopp om Jesu navn. Jeg vil gjerne ta dere med på en sangøvelse og dele vårt personlige vitnesbyrd med dere: 

Jeg vet et navn så dyrt og kjært, et navn med liv i seg;

er mer enn jord og himmel verd, ja, mer enn alt for meg.

For se, det taler om en venn som evig sterk og god

for meg har åpnet himmelen, meg frikjøpt med sitt blod.

Ja, Jesus, Jesus er det navn som er så dyrt for meg.

Dets nåde er en stille havn, det fører meg på fredens vei.

Og når jeg står fullkommen fri fra synd og sorg engang,

da blir hans navn til evig tid min glede og min sang.

(Lina Sandell)