Islams grunnvoll er kynisme, blodbad og forførerisk poesi
Islams fanebærere etterlater seg en historisk arv, en dypt tragisk ideologi – en «sverdets ideologi» som også nå – fjorten hundre år etter Muhammed – fortsetter å hjemsøke og ryste menneskeheten.
En svermerisk og forførende romantiker var han, Muhammed. Han kalte seg profet og fikk folk til å tro at han var den siste profet i den jødisk-kristne tradisjon. Mye tyder på at han trodde det selv og at han plasserte seg i den eksklusive rekken hvor Moses og Abraham hørte hjemme.
Da må det være grunn til å spørre hvorfor det skulle være nødvendig å skape sin egen «religion» mellom sanddynene i den arabiske ørken.
Skulle ikke hans jødiske forbilder og deres Gud Herren gi arabiske stammefolk den trøst og det liv de trengte, selv om de befant seg i den mest ufruktbare delen av «den fruktbare halvmåne»?
