Islam og evangeliet

Eivind Gjerde avviser i sitt tilsvar til meg (Dagen 18.8.) min påstand om at han er ulogisk.

Jeg kan innrømme at når man berører den kristne tro på treenigheten, er det ikke alltid lett å være logisk i ordets vanlige forstand, for treenigheten er et mysterium. Dessuten er Gjerdes poeng ikke Guds eksistens, men heller det å komme inn i et rett forhold til ham.

For å belyse dette, henviser han til Jesu tale til judeerne om at de har djevelen til far. Han skriver: «Jødedommen uten Jesus Kristus er under Guds dom slik som islam og alle andre religioner.» Jo, dette er en konsekvent tanke. Og den kan faktisk heve oss opp på et annet nivå; evangeliets nivå.

Det blir da naturlig å sette fokuset på misjon. Min motdebattant hevder at jeg her er veldig kategorisk, og siterer meg: «All sann kristen misjon baserer seg på jakten etter det gode i andre kulturer og religioner, for der å kunne finne et utgangspunkt for å forkynne Guds frelse».

Det virker som om han mener at dette står i et motsetningsforhold til Jesu misjonsbefaling. Men denne befalingen tok jeg for gitt at vi begge verdsatte. Det jeg mente var å peke på hvordan man i praksis bør realisere misjonsbefalingen.

Mitt anliggende er imidlertid å minne om at muslimer generelt søker Skaperen. Det finnes bare én skaper. Og skaperen er ikke en demon eller djevelen. Jeg har også henvist til de kvalitative navnene muslimene benevner Skaperen med. Og alle som vil kan se at disse kvalitetene stemmer overens med de egenskaper som kristne tillegger sin Gud.

Mitt anliggende er imidlertid å minne om at muslimer generelt søker Skaperen.

Dette er gledelig, og vel verd å merke seg. Men jeg synes det er trist at Gjerde konsekvent ser bort fra dette. Han kommenterer heller ikke mine henvisninger til Paulus sitt eget møte med hedningene, og den holdning han inntar til dem gjennom lære og gjerning.

Personlig mener jeg det viktigste for kristne er nettopp misjonsbefalingen, og ikke kulturelle, politiske, nasjonale eller økonomiske interesser og konflikter. Evangeliet om Guds rike bør løfte oss over de konfrontasjonene vi ser utspille seg rundt disse forholdene.

Tidligere opplevde mange kristne at den store fienden var kommunismen. I dag består gjerne fiendebildet av muslimer, og man tyr til en teologi som kan bygge opp under denne forestillingen. Jeg er redd for at Gjerdes forståelse av islam bidrar til denne byggingen.

Gjerde skriver at «gjennom Koranen taler en demonisk og forførende ånd». Hva med de ord i Koranen som faktisk stemmer overens med Bibelen? Er de også demoniske? Og kan han si det samme om alle andre mennesker som også fornekter treenigheten?

I så fall er han om ikke annet konsekvent og logisk ut fra sine egne forutsetninger. Men det spørs om det ikke er spesielt muslimene som blir svertet på denne måten.

Det er ikke likegyldig hvordan vi misjonerer. Slik jeg ser det kan vår holdning til de ikke-troende reflektere selve kjernen i evangeliet: «La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse …» (Fil 1,2)

Vi ser i Bibelen hvordan Gud på alle måter forsøkte å forankre seg selv i vår virkelighet gjennom både det han sa og gjorde. Han ble slik som oss, og han henviste hele tiden til våre jordiske referanser når han underviste oss.

Han forsøkte å finne en landingsplass for sin frelse i vår verden. Og på nøyaktig samme måte mener jeg kristne skal forsøke å møte andre mennesker, andre ideologier og andre religioner.

Det er derfor viktig når det nå er snakk om muslimer, at vi forsøker å forstå innenfra hvordan de opplever verden og kristendommen, at vi inntar deres ståsted. Bare på den måten kan vi formidle vår tro på en måte som ikke blir misforstått eller bekjempet på feil grunnlag.

Det ligger ikke i dette at vi skal dra vår egen tro ned. Men det betyr at vi skal gå ned for å så å føre folk opp og ut, og inn i Guds rike. Nå som muslimene er blitt våre naboer, har vi fått en enestående mulighet til å nå dem med evangeliet, uten å måtte risikere liv og lemmer.

Her kreves det kunnskap og klokskap, og det var å ønske at misjonærer med erfaring og innsikt i disse forholdene begynte å skrive i avisen Dagen for å utruste oss til oppgaven.