Gud ≈ Allah?

I sitt tilsvar til meg utdyper Eivind Gjerde hvorfor han mener islam representerer onde åndsmakter.

Hovedbegrunnelsen for hans syn, er at islam fornekter treenigheten, Jesu guddommelighet og hans soningsdød. Alle ikke-kristne fornekter disse tre viktigste kristne læresetninger.

Men å hevde at alle som ikke tror på denne lære representerer onde åndsmakter, er et svært radikalt standpunkt. På ett plan er det nok et riktig standpunkt. For alt som erstatter eller skygger for den sanne frelsen, er av det onde. Så langt er jeg enig med Gjerde.

Det underlige er imidlertid at når det gjelder jødedommen, som også fornekter de kristne læresetningene, så gjør Gjerde et unntak. Han skriver at «Jødene leser om og møter Gud i Det gamle testamente, men de får ikke samfunn med ham».

Her gjelder tydeligvis ikke det samme resonnementet som er anvendt for å bedømme alle andre religioner og mennesker. Dette mener jeg representerer en alvorlig logisk brist. Bristen er alvorlig fordi den er utbredt, og den har fått og vil få store konsekvenser.

Det er godt at Gjerde skriver at muslimer skal møtes med den dypeste respekt og nestekjærlighet. Men i denne respekten og kjærligheten burde det også ligge et ønske om å se etter det gode i det andre mennesket, – og da også i hans tro.

Paulus skriver om nettopp dette i sitt brev til Filipperne: «Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!»

Man kunne hevde at alt dette gode kan gjøre det vanskelig for folk å se sin sanne stilling innfor en hellig Gud, og at det «gode» derfor er ondt. Men det er ikke dette perspektivet Paulus velger her. Kanskje vi kan kalle hans holdning for et «hellig tvisyn»?

Uansett forteller Bibelen at Paulus følger opp sine egne ord med å bli som en jøde for en jøde, og som en greker for en greker, for derved å kunne vinne dem for Kristus! Og i sin berømte tale på Areopagos siterer han faktisk en av grekernes egne diktere.

Mange søker eller tilber den kristne Gud uten å vite det selv, for det finnes bare én skaper, og det er vår kristne Gud.

Videre sa Paulus til disse grekerne: «For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: 'For en ukjent Gud.' Det som dere altså dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som har skapt verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender.»

Poenget her er altså at mange søker eller tilber den kristne Gud uten å vite det selv, for det finnes bare én skaper, og det er vår kristne Gud.

All sann kristen misjon baserer seg på denne jakten etter det gode i andre kulturer og religioner, for der å kunne finne et utgangspunkt for å forkynne Guds frelse. Gjerde skriver at «Muslimer går med en nagende tvil i sin sjel om å bli forkastet. Denne tvilen har ikke vi som tror på Jesus Kristus».

Muslimer forholder seg med andre ord til en hellig og dømmende skaper. Men selv om kunnskapen stopper der, så tenk da på hvilken mulighet til å forkynne evangeliet som ligger i nettopp denne gudsoppfattelsen!

Jeg kan ikke se noen som helst grunn for å fjerne årsaken til denne angsten hos muslimene ved å påstå at de egentlig bare tilber en demon. For i nettopp i denne angsten ligger deres mulighet til frelse.

Muslimer opererer med Allahs 99 navn. Noen av disse navnene er Den Barmhjertige, Den Nåderike, Den Allvitende, Den Allmektige, Den Vise, Den Rettferdige, Den som gir Fred, Skaperen, Forsørgeren, Lyset og Veiviseren …

Gir ikke disse benevnelsene grunnlag for en større forståelse for hvem Gud er enn det de nevnte grekerne hadde? Kunnskapen er ikke fullkommen. Ingen av disse gruppene erkjenner det viktigste. Men det gjør heller ikke jødene, noe da også Gjerde bekrefter. Samtidig kaller Gjerde jødenes Gud for den ene og sanne Gud.

Allahs 99 navn beskriver imidlertid en gud som til forveksling er lik jødenes gud. Det sies at Allahs hundrede navn er hemmelig. Hvilket fantastisk utgangspunkt for å forkynne – å forkynne dette navnet – navnet Jesus.