RELEVANSE: Halldorf forsøker å gjøre kristendommen relevant ved amputerende innpassing i en liberalistisk kultur, skriver Bernt Oftestad. Joel Halldorf er kirkehistoriker og kulturkommentator.

Irrelevant relevans

Som kristne skal vi alltid være klare til å forsvare og redegjøre for hva troen inneholder og betyr. Men forsvaret består ikke i å strippe kristentroen for sannheter som vekker mishag og utfordrer.

For en tid siden ble Joel Halldorf presentert som en av de lysende stjerner på den teologiske himmel. For tankesmien Skaperkraft er han en bemerkelsesverdig stemme i tidens kulturdebatt. I kronikken «Er den kristne etikken relevant?» (Dagen 05.10) får vi en prøve på hans bidrag til den kulturelle samtalen.

Les også
Er den kristne etikken relevant?

Å ville gjøre kristen tro og etikk relevant for vår kultur, er en vanlig apologetisk metode, men den er ikke uproblematisk. Det kan lett bli slik at kristendommen gjøres relevant på den hegemoniske (antikristelige) kulturens ideologiske premisser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Halldorf formaner de kristne til å delta med sin «overbevisning» i dialog og debatt om de «grunnleggende spørsmål» som står på samfunnets dagsorden. Kristne bør ta stilling. Ved å delta «skaper vi enhet» i et mangfoldig samfunn.

Hvilken enhet er det Halldorf ser for seg? Er det liberalismens kjerneverdier «frihet, identitet, solidaritet, ansvar for hverandre» som skal prege den. Halldorf kan umulig være ukjent med kritikken av det moderne frihetsbegrep. Her får den sin relevans.

Ifølge moderne oppfatning er friheten indifferent og nøytral. Man kan fylle den med det innhold som gir «mening», «lykke» og «human flourishing» i eget liv. Innholdet blir til sist personlig og subjektivt betinget. Det åpner for ekstrem individualisme.

Les også
Joel Halldorf – pinsevenn med modernistisk profil

Solidaritet betyr da å akseptere og støtte enhver som vil praktisere sin frihet etter eget behov. Juridiske, sosiale eller kulturelle hindringer må da ryddes av veien.

Å uttrykke moralske eller religiøse motforestillinger overfor menneskers praktisering av sin frihet, er ikke legitimt. Slike ytringer kan i verste fall kvalifiseres som «hate speech», noe man kan bli straffet for.

Men dyrkelse av menneskets frihet vil til sist kunne true den nødvendige enheten i samfunnet. Veien ligger da åpen for de totalitære undertrykkelsesmetoder – på liberalismens premisser.

Alle skal ha frihet, men den må praktiseres på «vår» måte.

Det betyr at enhver tanke om en objektiv moral forankret i konkret naturgitt virkelighet og/eller i kristen tradisjon gitt i Bibelen, må overses og om nødvendig undertrykkes. Den form for frihet som statssamfunnet vil fremme, må ikke hindres.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det offentlige/staten har i dag et pedagogisk program som skal oppdra oss alle og framfor alt barn og unge til å akseptere denne totalitære liberalisme. Kristent syn på samliv og ekteskap er noe av det som skal avlæres.

Alle skal ha frihet, men den må praktiseres på «vår» måte.

Det totalitære drag i moderne liberalisme bestemmer også kommunikasjonsrommet i det aktuelle demokrati. Dagens «borgerlige offentlighet» fungerer ikke etter sin opprinnelige intensjon.

Den er ikke et rom åpent for ulike ytringer og fri meningsutveksling og diskusjon, men maktstyrt av hegemoniske krefter i akademia og massemediene som ønsker å verne samfunnet mot analyse og kritikk, særlig om den er motivert av kristen antropologi og samfunnssyn.

Det kan virke som det vakre «livssynsåpne samfunn» er til for å sikre kristendomskritikk. Som kristne skal vi alltid være klare til å forsvare og redegjøre for hva troen inneholder og betyr (1 Pet 3,15). Men forsvaret består ikke i å strippe kristentroen for sannheter som vekker mishag og utfordrer.

Les også
Vil tenne lys i avisspaltene

Hva mener Halldorf med kristentro eller kristne verdier? Han understreker at kristne ikke bør «slå bibelsteder i hodet på folk». Det er et godt råd. Men om man vil holde fram kristen tro og lære, så kan man knapt unngå å bruke bibelsteder som begrunnelse.

Halldorf viser selv til skapertanken i 1. Mos som basis for «det kristne menneskesynet», som ifølge ham selv har to brennpunkter:

1) Ethvert menneske «er et uendelig verdifullt mysterium». 2) Vi trenger «fellesskap for å leve fullverdige liv.»

Men han retusjerer bibelteksten. Mann og kvinne er fjernet, og da naturligvis også det kroppslig-personale fellesskap som består i at de to skal være «én kropp» (1 Mos 2,24).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som skaper fastla Gud ekteskapet mellom mann og kvinne som det bærende for menneskelige fellesskap. Av det følger familien og slektens videre liv.

Nå holder Halldorf fram «familien», men også «nabolaget, bygda, kvartalet eller bydelen, foreninger, idrettslag og (...) trossamfunn» som eksempler på menneskelige fellesskap som skal gi fullverdige liv.

Den åpenbare lære om kirken blir tildekket om man skyver vekk læren om det skapelsesgitte forhold mellom mann og kvinne.

Men her settes ingen kvalitative skiller, slik at alle former sosialt fellesskap – fra kvasi-ekteskap mellom homofile til institusjonaliserte polyamorøse relasjoner – kan være fellesskap som gir «fullverdig liv.»

Mennesket er et «uendelig verdifullt mysterium i verden», skriver Halldorf. Igjen krymper han bibelordet. Fordi mennesket er skapt som mann og kvinne i Guds bilde (1 Mos, 27f), er det et mysterium.

Hva konstituerer det fullverdige fellesskapet? Er det det at man er sammen, gjerne om et eller annet formål, en interesse eller en aktivitet? Det er fellesskap basert på en frivillig kontrakt mellom individer. Men en relasjon basert på kontrakt berører bare et smalt felt av menneskets sosiale liv.

Det viktigste blir oversett, det som ikke er basert på frivillig overenskomst. Vi velger verken far, mor eller søsken. Ingen har spurt oss om hvilken etniske tilhørighet vi ønsker. Hvilken nasjon vi gjerne vil tilhøre eller hvilket morsmål vi ønsker å bli ført inn i.

Vi er blitt formet av den sosiobiologisk realitet, av en gitt kultur, tradisjon og religion. Vi har frihet til å bryte opp fra mange av de forutsetninger som har formet våre liv. Men vi kan ikke oppheve at de var og fortsatt er en gitt realitet i livene våre.

Halldorf avviser at nasjonen kan «tilby oss virkelige mellommenneskelige relasjoner.» Det viser at han har en for smal virkelighetsoppfatning. Under okkupasjonen 1940–45 ga nordmenn sine liv i kampen mot nazismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De førte ingen abstrakt ideologisk kamp. De kjempet høyst konkret for konge, folk og fedreland, for normer og verdier som var «våre», foreldrerett og kirkelig frihet. I det lå kamp mot et fremmed nazistisk tyranni. Det krevde lidelse og liv.

Kristne, ikke minst troende foreldre, lever under et massivt trykk fra avkristnende ideologier.

Her berører vi de dypere dimensjoner ved det menneskelige fellesskap: kjærligheten, selvhengivelsen og offeret for andre og for fellesskapet. I dette ligger det noe langt mer enn i kontrakten.

Når apostelen Paulus i beskriver kirken (Ef 5,31), anvender han den personale og kroppslige enheten mellom mann og kvinne til å forklare Kristi forhold til kirken, som er hans legeme. I kjærlighet ofret Kristus seg selv for sitt eget legeme, kirken. Den naturlige kroppslige enhet mellom mann og kvinne beskriver analogisk den åpenbarte enhet mellom Kristus og kirkens lemmer.

Det naturlige i det skapte bekreftes, belyses, utvides og fordypes ved det åpenbare. Det betyr at den åpenbare lære om kirken blir tildekket om man skyver vekk læren om det skapelsesgitte forhold mellom mann og kvinne.

Les også
Joel Halldorf: – Truer ikke frikirkene å tolerere homoseksuelle

Kristendom er relevant i dag, ellers ville den ikke ha blitt bekjempet. Kristne, ikke minst troende foreldre, lever under et massivt trykk fra avkristnende ideologier – i barnehager og i skoleverk.

Bibelens lære og naturens vitnesbyrd om kjønn og samliv skal undertrykkes. Dette rammer også kristne (undervisnings) institusjoner.

I en slik tid gjelder det å være trofast mot Kristus.

Halldorf forsøker å gjøre kristendommen relevant ved amputerende innpassing i en liberalistisk kultur. Men dette blir irrelevant for bibeltroende kristne som står opp for seg og sine barn i konfrontasjon med et samfunn på vei mot et totalitært system.