Ingen grenser for politikk

Å få barn er et viktig personlig valg, og burde holdes utenfor valgkampen. Det må finnes grenser for politikk.

Josefine Gjerde, 2. kandidat for MDG i Hordaland, «tordner» til Dagbladet at «hun og livmoren hennes nekter å gå i fødetjeneste for Erna Solberg» før klimakrisen er stanset og hun er sikker på at kommende generasjoner får en levelig klode.

Hun ser mot 2030, og nekter å få barn før hun er sikker på at verden når Parismålene. Gjerde sier at det både er et personlig valg, og en protest mot Erna Solbergs nyttårstale i 2019, der statsministeren ba folk om å lage flere barn, av hensyn til velferdsstatens økonomiske bærekraft.

Hvorvidt flere barn faktisk hjelper den økonomiske bærekraften er usikkert, men det er en annen diskusjon. I kjent stil ble lenken med Gjerde-intervjuet delt på Facebook av Sylvi Listhaug, som anklager Gjerde for å påføre «babyskam».

Og dermed er for-eller-imot å få barn en del av den tidlige valgkampen. Det burde det aldri ha vært, og verken Solberg, Gjerde eller Listhaug er uskyldige her.

De mangler alle, riktignok i ulik grad, forståelse for hva som bør være del av politikkens sfære, og hva som ikke bør være det.

Det møtte mye motstand da Solberg i 2019 ba om flere barn. Man kan gjerne hevde det var et pinlig valg av tema, at det er svakt økonomisk begrunnet, eller finne på ulike grunner til at Solbergs ønske er urimelig (eksempler på sistnevnte er klimabekymringer, økonomiske bekymringer, boligpriser, usikkerhet rundt abortloven, etc.

Her gjelder det bare å finne en bekymring som passer med et ankepunkt man har mot regjeringen). Men på tross av, eller kanskje til og med på grunn av, de mange ulike begrunnelsene folk hadde for å avfeie Solbergs ønske, tror jeg det egentlig er noe annet folk føler på: det er visse deler av livet politikere bør holde seg unna. Politikk er ikke alt, og alt er ikke politikk.

MDG-politikeren Gjerde tar opp igjen tråden ved å gjøre det motsatte av Solbergs ønske, og hun gjør det så klart og tydelig at hun ender opp med å gjøre den samme feilen Solberg gjorde.

I rollen som stortingskandidat tordner hun at hun ikke vil ha barn før klimakrisen er avblåst. Gjerde presiserer i artikkelen at hun ikke mener det er umoralsk å få barn, og lanserer aldri noe politisk forslag om at vi bør få færre barn.

Som et personlig valg er det helt legitimt, om enn litt trist, at man frykter for fremtiden i så stor grad at man avstår fra å få barn. Problemet er at hun bruker sitt eget svært personlige valg til å rette et politisk spark mot Solberg og regjeringen i et stort Dagbladet-oppslag.

Det hun kommuniserer er at regjeringen styrer Norge så dårlig at hun frykter for barns fremtid. Og siden hun uttaler det i rollen som MDG-politiker i en valgkamp, er det vel rimelig å anta at følgende ligger implisitt: med MDG i viktige posisjoner, blir det igjen trygt å få barn i Norge. Det personlige blir politisk, uavhengig av Gjerdes intensjon.

Sylvi Listhaug lukter blod, og går knallhardt ut. Hun tolker utsagnene på sin egen måte, og uttaler at «MDGs neste mål er barna våre» og at MDG med en hånd på rattet vil bety «mer skam – direkte fra regjeringskontorene».

Listhaug har sannsynligvis overveldende folkelig støtte for sitt synspunkt i «saken», selv om det i virkeligheten ikke er en sak, bare et personlig valg brukt politisk. Gjerde i MDG stiller seg lagelig til hugg, og Listhaug lar ikke muligheten gå fra seg.

It takes two to tango, og nå danser politikerne innenfor et område som burde holdes utenfor politikken. Det må finnes grenser for politikk, og både Solberg, Gjerde og Listhaug har skyld i at denne grensen er trådd over.