LEDER: «En kirke som mangler bevissthet om behovet for kristen vekst etter dåpen, forbereder sin egen marginalisering», skriver Dagen på lederplass. Bildet viser Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum og preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit. Foto: Ole Martin Wold Foto: Ole Martin Wold, NTB

Ikke bare for de innvidde

I forrige uke ble nærmere 20 års systematisk arbeid med trosopplæring i Den norske kirke grundig behandlet i trosopplæringsutvalgets evalueringsrapport. Utvalget anbefaler videreføring av arbeidet, og kommer samtidig med flere utfordringer til kirken.

I rapporten konstaterer utvalget at «Undervisning og læringsaktiviteter er både historisk og teologisk en av kirkens viktigste oppdrag».

Dette er det nødvendig å minne om. Den kristne kirke kan aldri nøye seg med å nå de innvidde, de som allerede kjenner tilknytning til det eksisterende fellesskapet.

Vi befinner oss i en historisk ny situasjon på den måten at vi lever i et samfunn som på noen områder kan kalles etterkristent. Behovet for forkynnelse og undervisning er likevel grunnleggende sett det samme.

Derfor er det grunn til å håpe at flest mulig leser trosopplæringsutvalgets rapport grundig, og deltar i arbeidet med å utvikle dette arbeidet.

Det er nærmest en utfordring i seg selv å minne om alle de mulighetene som faktisk finnes.

Den norske kirkes dåpsliturgi inneholder tydelige formuleringer om det kristne formidlingsansvaret, her i form av formaning til foreldre og faddere:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Sammen med vår menighet og hele kirken får dere del i et hellig ansvar: å vise omsorg for henne/ham/dem, be for henne/ham/dem, lære henne/ham/dem selv å be og hjelpe henne/ham/dem til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så hun/han/de kan leve og vokse i den kristne tro.»

Alt dette er ufrakommelige sider ved opplæring i kristen tro og deltakelse i et kristent fellesskap. Ikke minst er det viktig å understreke behovet for å «vokse i den kristne tro».

I det norske samfunnet er de kirkelige medlemstallene svært ulike tallene på dem som tar jevnlig del i kirkelige samlinger. Da er det viktig å minne om at trosopplæringen så å si starter der idet dåpen er gjennomført.

En kirke som mangler bevissthet om behovet for kristen vekst etter dåpen, forbereder sin egen marginalisering.

Det har vakt en viss interesse at utvalget anbefaler å gå bort fra det etablerte begrepet trosopplæring. Det viktigste i dette arbeidet er innholdet, ikke hva det kalles. Likevel er det grunn til å ta på alvor den tenkningen som utvalget baserer anbefalingen sin på.

Les også
Trosopplæringsutvalg anbefaler å bytte ut ordet «trosopplæring»

Enten man støtter forslaget eller ikke, må man i den kirkelige formidlingen ta høyde for at færre nordmenn kan ventes å kjenne til det sentrale innholdet i kristen tro. Færre har et aktivt forhold til kirken og kristne fellesskap. Færre kjenner noen som selv kaller seg kristne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Likevel er det også sant at norske kristne besitter store ressurser som gjør trosformidlingen lettere. Det gjelder både antallet gudshus, antallet ansatte medarbeidere, tilgang til relevant litteratur og til både private og offentlige økonomiske midler.

Det er nærmest en utfordring i seg selv å minne om alle de mulighetene som faktisk finnes, slik at de kan bli et springbrett til fornyet innsats i stedet for å bli en sovepute.

Trosopplæringsutvalget foreslår begrepet «kirkelig undervisning og læring». Om man ender opp med å bruke dette begrepet eller ikke, er det i hvert fall verdt å merke seg betoningen av både kunnskapsformidling og felles læring. For det kristne fellesskapet er nettopp et fellesskap.

Troen kan ikke begrenses til et antall studiepoeng eller antall rette svar på en kunnskapstest.

Samtidig er det vanskelig å legge til rette for kristen vekst uten kunnskap. Derfor trenger vi å holde trosopplæringsdebatten levende.