I dag skulle Brittany ha dødd

Brittany har viet de siste månedene av livet sitt til å kjempe for det hun kaller menneskers rett til en «verdig død» sammen med organisasjonen Compassion & Choices.

Britanny Maynard fortalte verden at hun hadde valgt åavslutte livet sitt lørdag 1. november. Torsdag i forrige uke kom beskjeden om at hun haddevalgt å utsette det legeassisterte selvmordet. Denne lederartikkelen ble skrevet etter den avgjørelsen. Lørdagvalgte likevel Britanny å gjennomføre sin plan ogtok en overdose medisiner i sitt hjem.

---------------------------------------

Det var i dag, lørdag, den kreftsyke amerikanske kvinnen hadde planlagt å avslutte livet gjennom et assistert selvmord. Heldigvis ombestemte hun seg – men bare inntil videre.

LES OGSÅ:Brittany (29) skal dø lørdag

Det er ikke lenge siden Brittany Maynard (29) var en livsglad kvinne, full av planer for fremtiden. For to år siden giftet hun seg med sin kjære Dan. I januar kom den forferdelige meldingen. Hun fikk vite at hun hadde hjernesvulst og kort tid igjen å leve.

Brittanys skjebne er beintøff. I en video på YouTube forteller hun om sorgen over alt som ikke ble noe av. Om livet med Dan som blir altfor kort. Og om barna som aldri vil komme.

Hun er åpen om fortvilelsen over medisinene som gjør kroppen ugjenkjennelig. Og om frykten for å få store smerter den siste tiden. Trolig er dette en frykt ingen fullt kan fatte, utenom dem det gjelder.

Brittany fremstår som en modig og reflektert ung kvinne. Hun fortjener vår inderlige medfølelse. Likevel kan vi ikke støtte hennes valg om å avslutte livet. Selv om datoen er utsatt, fordi hun fremdeles er i bra form, står hun fast på sin beslutning. Hun har bedt om å få legenes hjelp til å løse opp en stor mengde sovetabletter i et glass vann, drikke og sovne inn for alltid.

LES OGSÅ:Brittany vil ikke dø likevel

For å kunne gjøre dette, har hun flyttet med familien fra California til Oregon, en av fem amerikanske stater som tillater legeassistert selvmord. Hun synes det er svært urettferdig at ikke alle som vil, kan få hjelp til å avslutte livet. Derfor har hun viet de siste månedene av livet sitt til å kjempe for det hun kaller menneskers rett til en «verdig død» sammen med organisasjonen Compassion & Choices.

Den unge kvinnens utspill har pustet nytt liv til dødshjelpdebatten, ikke bare i USA, men også internasjonalt. Det er lett å bli overveldet av sympati i møte med tøffe enkeltskjebner. Men som Eric Metaxas i den kristne, amerikanske nyhetstjenesten BreakPoint sier: «Det går ikke an å drepe bare én». Hans poeng er at når man først har åpnet for aktiv dødshjelp, vil smitteeffekten være stor og utviklingen bli umulig å snu.

I dette spørsmålet, mer enn i de fleste andre, er det viktig å holde hodet kaldt, samtidig som vi bevarer hjertet varmt. Tanken om aktiv dødshjelp lar seg først av alt ikke forene med vår kristne overbevisning om livets ukrenkelighet. På samme måte som vi tror Gud er den som puster liv i oss, er det også i hans hånd når hver og en av oss skal trekke vårt siste åndedrag.

Mer allment handler motstanden mot dødshjelp blant annet om frykten for sorteringssamfunnet – at vi ender i en situasjon der samfunnet legger press på enkeltmennesket om å fjerne de svakeste, enten de befinner seg i begynnelsen eller slutten på livet.

LES OGSÅ:Han tilbyr lindring og livshjelp

Dessuten bør vi gå dødshjelps-forkjempernes begreper etter i sømmene. Det finnes knapt noen debatt der de skjønnmalende ordene, eufemismene, kommer tettere enn i debatten om aktiv dødshjelp.

Hvor lenge kan en for eksempel garantere at dødshjelp bare skjer i samsvar med pasientens «frie vilje», når stramme helsebudsjetter formidler at den syke er en byrde for fellesskapet? Og hva er egentlig en «verdig død»? Vi gir oss ut på farlige veier hvis vi definerer lidende og hjelpetrengende mennesker som «uverdige».

Vi er overbevist om at veien til verdighet heller går via tilbud som Sunniva senter ved Haraldsplass Diakonale sykehus, som vi skrev om på torsdag. Der er målet å lindre og gi liv til de dagene som gjenstår.

I møte med alvorlig syke og døende mennesker må ikke vårt svar som samfunn være å hjelpe dem raskt ut av livet, men å gi trygg, kompetent og lindrende pleie i livets siste fase. Da vil trolig flere oppleve, slik Brittany Maynard nå gjør, at også de siste dagene kan være gode.

På samme måte som vi tror Gud er den som puster liv i oss, er det også i hans hånd når hver og en av oss skal trekke vårt siste åndedrag.