Han tilbyr lindring og livshjelp

Hit kommer det pasienter med uhelbredelig sykdom og ber om å få dø. Overlege Jan Henrik Rosland har et annet svar.

Lørdag skal 29-årige Brittany Maynard drikke et glass med sovemedisin og sovne inn. Den unge amerikanske kvinnen med hjernesvulst vil heller dø når hun selv bestemmer i stedet for å lide det hun frykter vil bli en smertefull død.

I sine siste leveuker har Maynard fått stor oppmerksomhet om sitt valg. Hun er selv aktiv på sosiale medier for å argumentere for at det bør bli lov med legeassistert selvmord i flere amerikanske stater.

Saken hennes skaper debatt om dødshjelp i en rekke land.

LES OGSÅ: Brittany vil ikke dø likevel

Ber om hjelp til å dø

På Sunniva senter ved Haraldsplass Diakonale Sykehus kommer det pasienter med en alvorlig og uhelbredelig diagnose.

– Det er ikke uvanlig at pasienter sier «Jeg trenger hjelp til å dø», forteller Jan Henrik Rosland, seksjonsoverlege og fagsjef ved Sunniva senter.

– Det er frykten for det som skal komme som blir uttrykt på denne måten. Ofte frykter de for å miste verdigheten.

Lindrer plager

Svaret fra Rosland og kollegaene er alltid et annet: Vi vil være med og lindre og gi liv til dagene som gjenstår. Sunniva senter er en lindrende enhet, som har både et uteteam, en poliklinikk og en sengepost, slik at de kan gi hjelp både til pasienter som er innlagt på sykehus og som bor hjemme.

– Hvordan møter dere unge mennesker med hjernesvulst som skal dø?

– Hvis pasienter kommer til oss og er redd for å dø en smertefull død, sier vi at vår oppgave er å lindre plager. Det er vår fremste oppgave. Vi kan tilby god smertelindring og god hjelp mot andre plager som kramper, bevissthetsforstyrrelser, åndenød, kvalme eller annen type ubehag. Vi kan i utgangspunktet berolige pasientene med at vi både medikamenter og har mange andre gode tiltak.

– Blir pasientene beroliget?

– Ja. Ofte har de med seg en forestilling hvor de har plukket frem de verste historiene de har hørt. Å hjelpe dem med frykten og redselen er kanskje noe av det viktigste vi gjør.

«Hva frykter du?»

Derfor spør de tidlig om hva pasienter er redd for. Er det for smertene? For å bli lammet? For å ikke kunne fungere som før? For å miste forstanden? For å miste verdigheten?

– Da tar vi tak i det de frykter og forteller hvordan vi kan hjelpe dem, sier Rosland. Hun understreker hvor avgjørende det er å ha god dialog både med pasient og med pårørende. Helst vil de komme i dialog med pasienten så tidlig som mulig, gjerne med det samme de har fått en diagnose de vet de ikke kommer til å bli friske av.

På senteret står en rekke fagpersoner klare til å bistå pasienter og pårørende. Her er ikke bare leger og sykepleiere, men også sosionom, fysioterapeut, psykolog og prest.

Pårørende ber om hjelp

Dagen møter Rosland i en peisestue på Sunniva senter. I de myke sofaene rundt sofabordet har legene samtaler med pasienter og dere nærmeste pårørende for å finne en vei mot avslutning av livet som de opplever verdig.

– Opplever dere også at pårørende ber om at dere må hjelpe pasientene til å dø selv om pasientene selv ikke har gitt uttrykk for et slikt ønske?

– Vi har opplevd det. Da spør vi hva det ønsket bunner i. Er det en oppfatning av at det er dette pasienten ønsker? Har dere snakket om det? Det er ikke sjelden misforstått hjelpsomhet. Man tenker at det er kanskje den beste hjelpen jeg kan gi som pårørende. Da sier vi at det finnes andre måter å se på dette på.

Konsert og reise

På Sunniva snakkes det om å «legge liv til de dagene man har». Derfor legges det til rette for at pasienten skal få gjennomføre drømmer og mål man har, selv om det kan virke umulig når man ligger lenket til sengen. For noen er det en konsertopplevelse. For andre kan det være en reise man drømmer om å gjennomføre før man dør.

– Det kan bety alt for dem. Både for pasienten selv, men også for dem rundt. Da sitter man igjen med et godt minne som kan være utrolig viktig for de etterlatte.

LES OGSÅ: – Vi forbedrer ikke menneskeverdet ved å åpne for dødshjelp

Livssyklusen

I sosiale medier får 29-årige Brittany Maynard får stor sympati for å selv ville drikke et glass med sovemedisiner.

– Hvorfor skal ikke samfunnet legge til rettes for det?

– Det har med selve livet å gjøre. Når vi fødes, er vi avhengig av hverandre. I det voksne livet har vi full kontroll og er uavhengig. Men når vi blir gamle eller syke, blir vi igjen avhengig av hverandre. Slik er livssyklusen. Noen får en kort fase når det går mot døden. De fleste har et kortere eller lenger sykeleie. I helsevesenet er vi opplært til å ta hånd om de syke. Det blir litt rart å si at denne fasen skal vi ikke ha. Men vi skal selvfølgelig gjøre alt vi kan for å hjelpe med plagene når mennesket blir avhengig av andre. Det blir en lettvint løsning å si «nei, vi gir en sprøyte eller en mikstur, så er vi ferdig».

– Mange frykter en uverdig død og spør: Kan dere ikke heller hjelpe oss med å dø?

– Hva er det å dø verdig? spør Rosland.

– For noen er det å dø fredelig med bra linding av plager. Andre vil si at jeg vil dø med mitt intellekt hundre prosent bevart. Det siste er det vanskeligste, for alvorlig sykdom gjør noe med vår uavhengighet og intellektuelle kapasitet.

Trenger mer kompetanse

På Sunniva enhet står en rekke leger, sykepleiere og andre helsearbeidere med lindende behandling som spesialfelt klar til å bistå. Samtidig verserer det i samfunnet andre historier som alvorlig syke som ligger på sykehjem uten tilstrekkelig medisin eller feilmedisinert og om menn og kvinner med uutholdelige smerter som ber om hjelp til å dø.

Overlegen tror slike historier bidrar til å sette aktiv dødshjelp på dagsorden. Svaret må være mer kompetanse blant helsepersonell om hvordan man behandlet pasienter i siste livsfase, mener Rosland.

Les også: Frykter aktiv dødshjelp blir innført ved en glipp

Ombestemmer seg

– Er det noen som oppretteholder ønsket om å dø etter å ha fått lindrende behandling?

– De fleste snur. Det er ikke sjelden at de først vil ha hjelp til å dø. Senere sier de: «Det var godt å høre. Jeg ser at jeg kan få hjelp til det jeg fryktet».

Noen svært få opprettholder ønsket om å dø etter å ha fått lindrende behandling. Ofte gjelder dette personer som urokkelig holder fast på at de skal beholde kontrollen i eget liv til det siste.

– Hva er svaret deres da?

– Vi skal stå bi og hjelpe med de plagene de har. Vi kan ikke være den som gir dem en sprøyte eller en medisin som gjør at de dør av dem. Men vi kan lindre plager.