Hvorfor foretrekker Ottosen kamp framfor dialog?
Endre Stene
Jeg leser med forundring Espen Ottosens innlegg i Dagen 8. oktober hvor han kommenterer min tekst i «I Fokus» 5. oktober.
Denne gangen brukte jeg den faste spalten til å løfte fram prinsipielle spørsmål rundt beslutningsstrukturen i Misjonssambandet. Jeg fremmet noen av de samme tankene i Utsyn for flere år siden, og mener forslagene er relativt ukontroversielle og pragmatiske.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hensikten var å anspore til samtale om hvordan vi kan få mer dialog og åpnere beslutningsprosesser. Det burde være helt i tråd med det ledelsen selv har kommunisert det siste året, at den ønsker tilbakemeldinger og forbedringer.
Men i stedet for å benytte anledningen til å gå inn på de konkrete forslagene, bruker Ottosen spalteplass på å så tvil om mine motiver ved å problematisere ting jeg før har sagt og gjort. Han hevder at jeg har vist «mangel på respekt for den demokratiske strukturen» når jeg sammen med flere andre bidro til å sende varslinger til Kontrollkomiteen. Slik ignorerer han at kontrollkomiteen er en del av den demokratiske strukturen, og at den skal brukes i spørsmål rundt hovedstyrets arbeid. Varslingene førte til en tydelig kritikk av styret som ble tatt til etterretning.
Ottosen forsøker videre å få mitt engasjement til å handle om det han beskriver som min rolle «i en konkret personalsak», som han nærmest beklager at han ikke kan snakke om: «Det kunne vært ønskelig å gå ut med mer informasjon for å besvare noe av kritikken». Slik mer enn antyder han at om bare folk hadde kjent til saken, ville min kritikk blitt delegitimert. Da er det interessant at hovedkontoret på samme tid bruker advokat for å hindre meg fra å snakke om saken. En sak jeg mer enn gjerne prater om, men som hensynet til andre involverte foreløpig hindrer meg fra.
Ottosen hevder også at jeg høsten 2020 «i kronikker og uttalelser (..) beskyldte generalsekretæren for et lovbrudd». Nå har jeg lest gjennom det jeg har skrevet og sagt i mediene det siste året, og ikke greid å finne en eneste formulering som kan tolkes slik. Jeg vet ikke helt hvordan jeg, eller Misjonssambandet som sådan, skal forholde oss til en informasjonsleder som så åpenlyst desinformerer, og lager sine egne forunderlige fortolkinger for å skape lite flatterende bilder av egne ansatte.
Det er mye mer som kunne vært kommentert. Jeg kunne skrevet om at det hovedkontoret omtaler som «grundig behandling (..) av sakskompleksene» ikke alltid oppleves slik. Jeg kunne helt konkret pekt på hvordan myndighet de siste tiåra har blitt delegert til hovedkontoret. Jeg kunne vist at de forslag generalforsamlingen har stemt ned enten har vært avgrensede spørsmål eller vært gjenstand for betydelig offentlig diskusjon i forkant. Og jeg kunne sagt noe om forholdet mellom lojalitet og det troende enkeltmenneskets samvittighet.
Mens hovedstyret rykker ut for å takke varslere, gjør informasjonsleder nærmest det motsatte.
Men når informasjonsleder i Misjonssambandet ønsker å bruke offentligheten som kamparena heller enn et samtaleforum, gir det liten mening. Mens hovedstyret rykker ut for å takke varslere, gjør informasjonsleder nærmest det motsatte.
Jeg finner ingen tilfredsstillelse i å fastslå: Her får vi enda en illustrasjon av problematiske sider ved organisasjonens ledelseskultur.
