Hvordan vi har det på innsiden

Evangeliet kan bli et dekke man skjuler seg bak, skriver redaktør Tarjei Gilje.

Denne helgen feirer Hjertefokus 25-årsjubileum på Hotell Høsbjør i Brumunddal. Hjertefokus' arbeid er vel verd å feire. Til sammen har mellom 4.500 og 5.000 mennesker deltatt på de mange kursene. Hvert år arrangerer Ungdom i Oppdrag omkring åtte av dem. Opprinnelig var kursene tilrettelagt for å hjelpe helsearbeidere i deres møte med pasientene. Etter hvert har kurset blitt utvidet, slik at det nå henvender seg til alle, fra 19 år og oppover.

En uke på Geilo i 2006 hjalp meg til å tenke nøyere over hvordan vi mennesker er sammenskrudd, og hvor mye den indre bagasjen vår har å si for hvordan vi opptrer. Vi kan ha så mye kompetanse, utdannelse og erfaring som vi bare vil. Med et skadet selvbilde kan det som er godt også bli en trussel. En leder som har høy kompetanse, men et enda høyere markeringsbehov, kan påføre både seg selv og medarbeiderne stor skade. En leder som navigerer ut fra frykt for å bli gjort til latter, kan være en farlig leder. Derfor er det svært viktig at vi snakker om hvordan vi har det på innsiden - om hvordan det står til med hjertet vårt. Dette gjelder også dem som har åndelig lederansvar. Kanskje ikke minst dem.

Nei, det er ikke snakk om den fysiske blodpumpen. Og jeg har selv tenkt mange ganger på at alt dette snakket om hjertet i kristne miljøer kan bli vel sentimentalt. Man sier gjerne at Guds ord må få bevege seg fra hodet til hjertet. Betydningen er at det så å si skal få slå rot inne i oss, og ikke bare være kunnskap som vi tar til orientering. Meningen er med andre ord god. Noen ganger kan vektleggingen av dette metafysiske hjertet føre til at følelsene får for stor plass i forhold til kunnskap. Det kan svekke menneskers mulighet til å håndtere hverdagen.

Men det er når vektleggingen blir dratt til sin motsatte ytterlighet. I Salomos ordspråk 4:23 finner vi det kjente verset hvor vi blir oppfordret til å bevare hjertet fremfor alt, fordi livet utgår derfra. I praksis er dette verset både oppmuntrende og avslørende. Oppmuntrende fordi vi faktisk kan ta vare på hjertet vårt, avslørende fordi det hjelper oss til å undersøke våre egne motiver. Og det vi finner da, er ikke alltid like hyggelig.

I bunn og grunn er vel vi mennesker enklere vesener enn vi tror om oss selv. De fleste av oss kan huske hvordan vi i barndommen brukte ganske enkle retoriske virkemidler for å fremme oss selv og vår egen sak. «Jeg er sterkere enn deg», «min far er sterkere enn din far». I voksen alder kan teknikkene være mer skjulte, men utslagene er de samme: det handler om å markere seg, om å fremheve seg selv, og om å ikke tape ansikt. I en samtale kan man stille et spørsmål som impliserer at man selv vet noe den andre ikke vet. Eller man kan sørge for at den historien man selv har å fortelle er heftigere enn den forrige historien som ble fortalt. Vi vil naturligvis ikke uten videre si åpent at det pågår en slik konkurranse om prestisje, men vi navigerer likevel som om det var slik.

Jesus avslørte en gang sine egne disipler mens de snakket om hvem som var den største blant dem. Vi kan flire av dem, hvordan de kunne føre en så barnslig dialog. Men som så ofte må vi likevel innrømme at vi kjenner oss igjen i de menneskene vi møter i Bibelen.

Tilbake til uken på Geilo. Legen Bruce Thompson fra New Zealand har skrevet boken Hjertets murer, som ligger til grunn for Hjertefokus. Han stod for det meste av undervisningen. Det slo meg at om vi hadde snakket mer åpent om identitet og karakter i menighetene, kunne mange problemer vært unngått. Om vi hadde våget å sette ord på hvordan vi er preget av vår egen oppvekst, hvordan også gudsbildet vårt er formet av den bakgrunnen vi har.

Ikke slik at alt som er privat skal ut i offentligheten. Men slik at vi etablerer arenaer hvor det er naturlig å snakke ærlig om hvordan vi opplever og håndterer livet. For de fleste av oss har med oss noen sår fra fortiden som i større eller mindre grad preger adferden vår i dag.

Dagene på Hjertefokus er preget av en blanding mellom plenumsundervisning og samtale i grupper. Selv havnet jeg i den artige situasjonen at de to som var mine gruppeledere den gangen, i dag er mine svigerforeldre. Uten at noen av oss visste den gangen at dét ville bli situasjonen noen år senere. I disse gruppene lå forholdene til rette for at man kunne sette ord på det man ønsket å få ut i lyset. Mange har opplevd disse samtalene som uhyre verdifulle. Kanskje har det vært første gang man satte ord på hvordan man er preget av opplevelser som har satt dype spor.

Evangeliet om Jesus Kristus henvender seg slett ikke bare til intellektet vårt. Det å få vite seg elsket av Gud er antakelig det mest grunnleggende verdifulle et menneske kan oppleve. Og det gjør noe med hvordan man forholder seg til selve tilværelsen. Med en trygghet i bunn, er det mindre farlig å erkjenne egen tilkortkommenhet. Da er det ikke lenger nødvendig å være sterkere enn den andre, eller å ha en sterkere far (les: bedre utdannelse, mer kompetanse, bedre historier, finere hus eller dyrere klær) enn den andre. Men for å komme dit, må man kanskje våge den nakenheten som ligger i å sette ord på det som er smertefullt.

Mitt inntrykk er at man også i mange kristne sammenhenger skyver dette anliggendet under teppe. Evangeliet kan bli et dekke man skjuler seg bak, slik at man sjelden eller aldri eksponerer de vanskelighetene man bærer på inne i seg. Det kan føles lettere å snakke om teologi enn å snakke om hvordan man opplever livet. Men det er sant, som Mesteren sa, at det er sannheten som setter oss fri.

Så er det naturligvis viktig å ta menneskers erfaringer på alvor, slik at vi ikke forholder oss lettvint til smerte og vonde minner. Derfor vil det i mange tilfeller være mer naturlig å hente inn faglig hjelp ennå håndtere kvalene i en mer eller mindre tilfeldig sammensatt gruppe. Men hvis vi som kristne fellesskap i hvert fall vil legge til rette for å sette ord på at Guds kjærlighet når lenger enn til intellektet vårt, og at vi alle kan ha noen kolli bagasje med oss som vi gjerne skulle vært kvitt, er mye vunnet.