Hvordan skal vi forstå det som skjer i Den sentralafrikanske republikk?
Åpne Dører vil stå sammen med kirken i SAR i dens arbeid med å gjenopprette fred, forsone mennesker, gjenoppbygge samfunnet og reparere ødelagte liv, skriver Stig Magne Heitmann.
Dagen spør på lederplass (lørdag 29. mars) med henvisning til det truende folkemordet på den muslimske befolkningen i Den sentralafrikanske republikk (SAR) om det er greit at folkemord og forfølgelse skjer i kristendommens navn. Selvsagt ikke. Men vi må spørre om det er det som skjer og i tilfelle det er riktig; hvorfor skjer det?
I 2012 kom SAR i nyhetene som et av Afrikas mest urolige land. Etter at SAR ble selvstendig stat i 1960 etter å ha vært fransk koloni, har landet vært styrt av en rekke militærregimer. Det har vært stor mangel på sivile og politiske rettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Freedom House, en «vaktbikkje» som overvåker politiske rettigheter globalt, påpeker den negative utviklingen i SAR. Think Africa Press sier i en rapport fra mai 2013 at SARs politiske utvikling ser ut til å styres av komplekse nettverk, enkelte sterke familier, lokale etniske grupper og opprørsgrupper.
Mange stammer ligger i strid med hverandre. De nordlige stammene har muslimsk dominans. Før kuppet fant sted kjempet de mot hverandre, men forente sine krefter i opprørsgruppen kalt Seleka som kjempet fram kuppet i 2013.
På tross av store naturressurser, er SAR et av verdens minst utviklede land. FNs utviklingsprogram (UNDP) rangerer SAR på 180. plass av 187 land med hensyn til utvikling.
Kristne er i majoritet i landet. Den muslimske majoriteten holder i hovedsak til i nord, med innflytelse fra Tsjad. Det har inntil Seleka-opprøret ikke vært store spenninger mellom de religiøse gruppene, men ifølge en Seleka-talsmann var hovedgrunnen til opprøret en lenge erfart neglisjering og marginalisering av den muslimske befolkningen.
SAR har aldri tidligere vært på Åpne Dørers forfølgelsesliste, men i 2014 kom landet med for første gang, etter oppsummering av hendelsene i 2013, og da som det 16. vanskeligste landet i verden å være kristen i.
Etter Seleka-opprøret og kuppet i mai 2013 ble det kristne samfunnet utsatt for mange og voldsomme voldelige angrep. Kilden til volden var i hovedsak islamsk ekstremisme.
Seleka-opprørerne, som til dels besto av militante islamister fra Tsjad og Sudan, angrep kristne og andre ikke-muslimer. Kristne kirker ble ødelagt, kvinner ble voldtatt i et uhyggelig antall, det florerte med ran og kidnappinger, tortur og mord. Ingen var trygge.
Åpne Dører vurderer fysisk vold og angrep mot den kristne befolkningen som svært ekstrem i denne perioden. Human Rights Watch sin rapport fra september 2013 understreker dette.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den katolske kirke er det største kirkesamfunnet i SAR. Derfor har den også opplevd flest voldelige angrep; kirker, skoler og sykehus er blitt fullstendig ødelagt.
Sekulære medier har fremstilt dette som en religionskonflikt, der den kristne majoriteten av befolkningen er en av partene.
Derfor blir det også slik at når den muslimske presidenten er avsatt, Seleka-opprørerne er jaget bort og en ny (kristen) president er innsatt, så fremstilles det som at det er «den kristne Anti-Balaka-militsen» som ønsker og er ansvarlige for folkemord på muslimene i landet.
Kristne ledere og majoriteten av kristne har imidlertid på det sterkeste tatt til orde mot gjengjeldelser mot den muslimske befolkningen, også vel vitende om at ikke alle muslimer støttet Seleka og absolutt ikke tok del i volden.
Hvordan reagerer kristne i denne situasjonen? Ganske sikkert svært forskjellig. Noen er med i Anti-Balaka-bevegelsen som utfører voldelige handlinger mot muslimer, noen ganger mer brutalt enn selv Seleka gjorde.
Dessverre. Anti-Balaka består av animister og nominelle kristne. Men kristne ledere tar sterk avstand fra enhver form for voldelig gjengjeldelse. Kvinnen René Vianney kan stå som et eksempel på en som velger forsoningens vei.
Hennes mann ble brutalt drept 20. august 2013 av en Seleka-opprører. Han var far til to jenter og fire gutter i alderen 5 til 21 år. René gråter hver dag, og sammen med sine barn har hun flyttet til et annet sted.
Ingenting kan trøste henne i sorgen. «Men vi lever av Guds nåde,» sier hun. «Jeg og barna takker for den hjelpen vi har fått fra søstre og brødre gjennom Åpne Dører.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Da jeg og min mann ba sammen i den tiden Seleka-opprørerne herjet, sa han: «Vi må be om at vi må være i stand til å tilgi dem.» Etter at de drepte ham, har jeg lagt mitt liv i Herrens hender.
Det er Du som har tillatt at de tok min manns liv, men jeg vet at Du er her med oss. Så jeg har bestemt meg for at jeg vil tilgi dem.» René mener at Anti-Balaka er en ulykke og skam når den fremstår som en kristen milits.
«Vi kristne må kjenne vår identitet som kristne. Vi kan ikke bruke våpen, og vi må aldri drepe våre naboer. Det var en muslim som drepte min mann, men jeg kan aldri gjøre noe slikt, for jeg vil forkynne et kristent vitnesbyrd om kjærlighet, tilgivelse og forsoning.
Jeg tror at mange muslimer vil komme til tro på Jesus når de ser et sant vitnesbyrd fra Guds barn.»
Åpne Dører vil stå sammen med kirken i SAR i dens arbeid med å gjenopprette fred, forsone mennesker, gjenoppbygge samfunnet og reparere ødelagte liv.
Stig Magne Heitmann
informasjonsleder i Åpne Dører
