Hvem er jeg til å dømme om man er utenfor eller innenfor?

Jeg får ofte høre at det er forskjell på å kjenne på homofile følelser og på å leve dem ut. Ifølge dem, går det en farlig grense mellom disse der det er innenfor å kjenne på følelsene, men utenfor å leve dem ut.

Da jeg var ungdom gikk grensen et annet sted, for da fikk jeg høre at følelsene måtte bekjempes. Dersom jeg ikke evnet å stoppe dem, levde jeg farlig og var definert utenfor. Hvorfor har mange omdefinert grensen i løpet av min levetid?

Mitt inntrykk er at folk har forstått hvor dypt disse følelsene stikker og at historiene fra mennesker som opplever frihet fra tankene er få. Det som i teorien gikk opp, var i praksis umulig. Pragmatismen tar oss.