Guds folk eller folkets Gud

Høstens kirkevalg er det viktigste noensinne, hevdet Sturla Stålsett via NRK og NTB i forrige uke. Lederen for organisasjonen Åpen Folkekirke påpeker at kirken har vært der for folk i krevende situasjoner og at man ikke har tenkt at det har vært nødvendig å delta aktivt ved valg. Når kirken nå er i ferd med å bli mer selvstendig, mener han dette endres. Han oppfordrer flest mulig til å bruke stemmeretten fordi «folkekirkens framtid avgjøres ved dette valget».

LES: Per Arne Dahl vil ordinere lesbisk prest

Samme uke fikk vi vite at utmeldingene fra Den norske kirke var dobbelt så høy i 2014 som i 2013. Kirkemøtets avvisning av forslaget om å innføre vigselsliturgi for samkjønnede par blir trukket fram som forklaring av Ole Inge Bekkelund i Kirkerådet og Ida Høeg i KIFO. Men fjorårets tall er bare en svingning i en trend som har gått over lang tid. Andelen nordmenn som er medlemmer i Den norske kirke, har falt fra 86 prosent i 2001 til 74 prosent i fjor.

I møte med slike tendenser er det ikke underlig at kirken spør seg hvor veien går videre. Da var det tankevekkende å lese betraktningene til journalist Anne Grenersen i Avisa Nordland om hvordan de seks nominerte til bispesetet i Sør–Hålogaland presenterer seg selv. «Bispekandidatene er slående like i sine presentasjoner; så runde i formuleringene at det ikke kan vekke noen. Alle kan trygt sove videre», konstaterer Grenersen, som opplyser at hun ser kirken utenfra. Hun undres på om den som tar mål av seg å bli Vårherres «vaktmester» i Sør–Hålogaland ikke vedstår seg hele begrunnelsen for kirkens eksistens, eller lider av redsel for å støte noen.

LES: Lesbisk prest slått av kvinne

Her rører hun ved selve nerven i kirkens utfordring. «Folkekyrkjemodellen kneblar dei krasse elementa i teologien. Det viktigaste vert å ikkje støyte nokon», sa professor Jan Inge Sørbø ved Høgskulen i Volda til Dag og Tid tidligere i vår. Kirkens framtid avgjøres ikke dypest sett av oppslutningen i folket, men av dens åndelige vitalitet. Det bør ikke sies om kirken som det karikert ble sagt om en norsk politiker: «Si meg hvor mitt folk går, så jeg kan lede det».

Dette er grunnproblemet med den linjen som Sturla Stålsett og Åpen Folkekirke har lagt seg på fram mot høstens kirkevalg. En avgjørende forutsetning for at kirken har kunnet ha rollen den har hatt, er at den er blitt sett som en bærer av evige sannheter, gitt av Gud. Det tror vi ikke Stålsett og hans allierte i og for seg er uenige i. Men appellen til det folkelige engasjementet skjer på en måte som gir inntrykk av at læren om Gud må tilpasses folkets krav for at kirken skal overleve. Sagt med andre ord: For å være det den alltid har vært, må den lære det den aldri har lært. Det er motsetningsfylt, for å si det forsiktig.

«Størst av alt er kjærligheten» heter det på nettsidene til organisasjonen han leder. Dette må være et av de mest siterte av ikke–eksisterende bibelvers. I Paulus´ første brev til korinterne lyder det nemlig slik: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten». Alle tre blir altså stående, og skal ikke spilles ut mot hverandre.

Stålsett påpeker overfor Dagen at kirken ikke er et mål i seg selv, men et rom for et møte med Gud. Det er sant nok. Men Gud møter vi i Guds ord, ikke i folkets meninger om ham.