Gud må med på laget, ellers blir det bare underholdning

For en del år siden var mannen min og jeg på et Israelsmøte på Hedmarktoppen og der skulle det være konsert med Jerusalem. Vi var veldig i tvil om vi skulle gå, for det var slett ikke vår stil, men vi valgte å gjøre det likevel. Selv om musikken var høy og teksten til tider vanskelig å høre, så merket vi at det var noe her.

Jeg husker enda strofen som Uffe Christianson sang: «Det koster allt att följa Honom.» Det traff meg og jeg stod der midt i alt bråket og gråt. Jeg skjønte at disse folka ikke bare var her for å holde en konsert, men at de ville noe med det. Det var en nerve og en inderlighet som forbauset meg.

Hans-Henrik Brix kritiserer kristenrocken og mener den er av det onde. Det jeg har hørt av Jerusalem og Ulf Christianson er vel heller motsatt, de viser meg Jesus. Nå er jeg kanskje litt stygg, men jeg må innrømme at jeg har hørt uendelig mange som har sunget «de rette sangene», men det går dessverre inn det ene øret og ut det andre. Folk står med nesa i en sangbok og synger uten hjerte eller formidling. Og det er bare tomt og flatt.