God debattskikk blant kristne?

De ville aldri funnet på å prinsipielt forsvare noen de i sak var uenige med, selv om disse skulle være utsatt for urettferdig behandling. Det er altså en klar de «innenfor» imot de «utenfor»-holdning.

Så altfor ofte ser jeg mennesker som jeg i mange saker og ting er på samme side med, som snakker på en måte om, og til, debattmotstandere som ikke er verdig voksne mennesker. Om vi hadde hørt barn snakke slik ville vi vært raskt ute å puttet det i kategorien mobbing. Under følger noen av de ting som jeg opplever går igjen.

Motiver. Denne har de fleste som er ute og diskuterer og kommenterer litt vært bort i. Enten ved at man har vært litt ufin selv, og/eller man har blitt utsatt for dette selv. Det man gjør er at man mer eller mindre på basis av motpartens argumenter eller historie, trekker konklusjoner om hans/hennes motiver for å mene det han/hun mener. Det trenger ikke engang å ha noen direkte kobling til hva som diskuteres. Hensikten er så tvil om den andres troverdighet og karakter, slik at man får et moralsk overtak. Som eksempel vil påpeke at dette stadig vekk skjerd med blant andre Lars Gule (en mann jeg forøvrig er dundrende uenig med). Om han stikker nesa si fram her på verdidebatt eller andre steder så renner det inn med påstander om hans motiver og karakter som en elv. Noen av påstandene kan være sanne, det er ikke poenget, men om debatten skal være fruktbar, så må vi holdes oss til sak, ikke person.

Tåkelegging. Dette skjer for eksempel når man er redd for å bli holdt ansvarlig for det man sier, fordi man vet en har en svak sak, eller man ikke har tenkt nøyere gjennom hva man egentlig mener. Man bare slenger ting ut for å “vinne” debatten. Når nå så motparten som faktisk tenker stiller en til veggs med for eksempel inkonsistente standpunkt, så bruker en tåkelegging for å slippe å svare for seg. Typisk vil være at man fordreier betydning av ord og begreper, slik at det skal inneholde det en selv ønsker til enhver tid. Eksempler på dette vil være toleranse og diskriminering. Her opplever jeg at de som kjemper for flere rettigheter for homofile har banet opp en veldig usunn vei.

Dobbel standard. Det oppstår når jeg bruker et argumentasjon mot den andre part, som jeg ikke aksepterer at andre bruker mot meg. Typisk her vil være hvordan mange har argumentert i diskusjonen om Jan Hanvold. For eksempel ser man dette veldig tydelig i debatten om Jan Hanvolds pengebruk og oppførsel mot ansatte. Flere av de som har støttet han har anklaget andre medier (spesielt NRK og Dagen), for å dømme Hanvold. Samtidig bruker de selv de skarpeste karekterestikker i dømmende ordlag om sine meningsmotstandere. Men de gjør så kun fordi de heier på Hanvold, ikke fordi det dreier seg om rett og galt. De ville aldri funnet på å prinsippielt forsvare noen de i sak var uenige med, selv om disse skulle være utsatt for urettferdig behandling. Det er altså en klar de “innenfor” imot de “utenfor” holdning.

Dette er bare tre områder hvor vi ser slik sabotasje av sunn og god debattskikk. Jeg vil herved rette en appell til alle, og spesielt til kristne, om å føre en ærlig, respektfull og ryddig debatt overalt hvor det måtte skje. La deg ikke friste til å forsøke å skåre billige poeng ved å gå etter den andre partens motiver. Vær den første til revurdere dine argumenter framfor å tåkelegge og vri og vende på det du egentlig vet ikke er rett. Og sist, men ikke minst, slutt å bruke dobbel standard. Det vil til slutt komme tilbake og bite deg en viss plass.

Alle trenger vi å jobbe med dette. Som kristne kan vi forvente at vi behandles urettferdig fra andre mennesker, men bør stille det krav til oss selv at vi behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Vi er ihenhold til Jesu egne ord kalt til å holde oss selv ansvarlige for en høyere standard enn vi forventer fra de som ikke tror. Du og jeg, som troende, burde derfor ha godt av å huske at vi dømmer oss selv strengere enn andre.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi debatter ender ofte uten framdrift. Istedet ender det som skulle skape en bedre og dypere forståelse av andre og deres argumenter, som, utenkelig nok, du kanskje kunne lære noe av - med enda sterkere skiller og fiendebilder. Det som kanskje kunne hjelpet oss å justert våre meninger og argumenter til det bedre (og i siste innstans vår tro), blir heller sett på som en trussel mot en selv og ens eget “lag”. Dette er med å skape splittelse og avstand, framfor legedom, forståelse, tolleranse og broer mellom oss.

Til slutt er det skadelig for ytringsfriheten og bredden. De som er unge og kanskje usikre, vil skremmes vekk fra å delta når dette er mye av debattklimaet de møter på. Om man da i tillegg har avvikende og upopulære meninger, så vil det føles nesten som umulig å komme med disse. Enten bøyer man seg av frykt, eller man tier stille og leter etter støtte hos andre likesinnede. Dette vil igjen kunne føre til subkulturer som opplever seg som ofre og undertrykte. Ingen er tjent med dette og vil i lengden kunne være svært ødeleggende for demokratiet som sådann.

Derfor er oppfordringen gitt. La debatten ha stor takhøyde og mye dybde i argumentene og refleksjonene. La det være ærlig, respektfullt og engasjerende. Og la det framfor alt være et sted for deg og meg å vokse som mennesker.