Glem ikke det daglige brød!

Jeg skal vokte meg meget vel for å belære Kirkemøtet i den hellige skrift, men fra et ernæringsståsted er det interessant å merke seg at kostrådene i Mosebøkene harmonerer forbløffende godt med de kostrådene Helsedirektoratet opererer med.

Det er oppsiktsvekkende å skrive et nær 60 siders dokument om helse, uten å nevne hvor viktig det er med et sunt kosthold.

Kirkemøtet drar opp de store linjene, fra Mosebøkene til Jesu tid, med lignelser der Jesus helbreder syke og spedalske. Man går så videre til apostlene og deres misjonsvirksomhet, og den viktige rollen den tidlige kirken hadde når det gjaldt å ta vare på de fattige og syke.

Norges sannsynligvis første sykehus etableres på Værne kloster rundt 1180. Videre tar Kirkemøtet for seg Martin Luthers arbeid, opprettelsen av diakonale institusjoner på 1800-tallet, før de ender opp med dagens velferdssamfunn.

Det er en grundig gjennomgang. Derfor er det så bemerkelsesverdig at kosthold knapt nok nevnes, kanskje særlig fordi dette har en så fremtredende plass i Det gamle testamentet, blant annet i første og tredje Mosebok.

Jeg skal vokte meg meget vel for å belære Kirkemøtet i den hellige skrift, men fra et ernæringsståsted er det interessant å merke seg at kostrådene i Mosebøkene harmonerer forbløffende godt med de kostrådene Helsedirektoratet opererer med. Mer fisk, nøtter, frukt, grønnsaker og kornprodukter, mindre mettet fett.

Jeg hadde ønsket at Kirkemøtets ellers utmerkede dokument skulle gjenspeile dette, men bortsett fra noen få relaterte linjer om folkehelsearbeid i et globalt perspektiv, fremheves ikke viktigheten av et sunt kosthold i det hele tatt.

«Kirken kan bidra til helse både ved ord og handling.» Svake og sårbare grupper fremheves, mennesker i vanskelige livssituasjoner, som finnes på eller søker seg til de mange arenaene der Kirken er aktør. Lokale menigheter, diakonale institusjoner eller Sjømannskirken. Kirken har tradisjon for å se hele mennesket, og kan gjøre en stor forskjell. Men det krever at Kirken er klar over hva dette dreier seg om. La meg derfor være konkret:

Før påske kom det frem at en 73-åring døde av underernæring på et av landets største sykehus. Han var omgitt av helsepersonell på alle kanter, men døde fordi ingen rundt ham så helheten. Underernæring blant eldre er et av de store samfunnsproblemene, tall viser at fire av ti lider av dette. Lidelsene er store, og når diagnosen først er et faktum, er løpet dessverre ofte kjørt. Det tragiske er at lidelsen er enkel å forebygge, men det handler om å se pasienten. Kirken har tradisjon for å se hele mennesket.

Overvekt er en annen utfordring. Store deler av helsebudsjettet går med til å behandle dette, pasienter blir gjerne langtidssykemeldt, det får samfunnsmessige konsekvenser, og dette er før vi snakker om de personlige lidelsene. Dette er de voksne, men så har vi i tillegg de unge.

Stadig flere barn og unge utvikler overvekt, som leder dem ut i helseproblemer i voksen alder. Å gi ungdommen gode kostvaner er en god investering i fremtidens folkehelse. Kirken har lange tradisjoner for ungdomsarbeid. Integrer forebyggende kosthold i ungdomsarbeidet. Forebygge i dag, i stedet for å reparere i morgen.

Dette handler ikke om at Kirken skal leke kostholdseksperter. Virkelig ikke. Det handler heller ikke om å se stygt på vaflene under kirkekaffen. Men når Kirken ser hele mennesket, og befinner seg der folk er, så kan Kirken se når noe er galt. Man kan snakke med den det gjelder, kanskje oppfordre til å søke hjelp fra helsepersonell. Kirkemøtet påpeker at «vi alle må regne med å møte sykdom og smerte på veien gjennom livet.» Ja, det er en del av livet, ikke dermed sagt at vi trenger å oppsøke det aktivt.

Kirkemøtet bør vedta saken om Kirke og helse, med én endring. Tilføy ordet «kosthold», slik at det første vedtaket blir «Helse- og kostholdsrelatert arbeid er en viktig del av kirkens oppdrag.»