Hjertevarm mørkemann

Det skulle visst sitte en mørkemann i bispegården og vente på oss. Alt vi fant var en vennlig prest som smilte mot vårsola og vil alle vel.

Han var tildelt rollen som Den norske kirkes stramt konservative prelat, homofobiens offentlige ansikt.

Med assistanse fra øverste hold ved Kongens bord skal han for nøyaktig ti år siden ha banet seg vei fra Borg til hovedstadens bispestol for å presedere etter den folkelige, åpne og liberale Gunnar Stålsett.

Skavlan

Langfredag var det presis ti år siden Kvarme tiltrådte som biskop i Oslo. Den dagen han ble utnevnt i statsråd – 11. mars 2005 – ble han invitert til Først og sist på NRK, eller Skavlan, som det heter nå.

Han gikk rett inn i gullrekka på tampen av en krevende arbeidsdag. Kvarme antyder at han kanskje skulle sagt nei takk til invitasjonen. Det gjorde han ikke.

I talkshowet der praten stort sett går gemyttlig, kunne man få inntrykk av at Kvarme var innkalt for å stå til rette for sitt nei til homofilt samliv og lite annet.

– Du var vel tildelt rollen som homofob mørkemann?

– Det ble nok slik. Det var samme dag som jeg var utnevnt, og jeg hadde kjørt i ett i tolv timer. Jeg var nok egentlig for sliten til å gå inn i det programmet på en mer konstruktiv måte.

– Du skulle ha parert litt?

– Ja, jeg skulle nok det. For å si det sånn.

Diskusjonen gikk heftig den våren om utnevnelsen av Stålsetts etterfølger. Kvarmes mektige motstandere hadde intet ønske om noen bibelkonservativ mann i bispegården.

Mye av bakteppet er Kirkemøtets vedtak i 1997 om at homofilt samlevende prester ikke skulle ansettes i kirken. Kvarme støttet vedtaket, Stålsett trosset det. De andre bispekandidatene ville følge opp Stålsetts praksis, men regjeringen Bondevik valgte seg Kvarme.

Støyen var uunngåelig. Mange mente de konservative overkjørte kirkens folkelige flertall. Det hjalp ikke at Kvarme framhevet behovet for en kirke som kunne sørge for at homofile følte seg hjemme i menighetsfellesskapene.

Triple bypass

Årene har gått, og stormen om Kvarme har lagt seg. Menighetene og offentligheten har møtt en mann som kanskje ikke var så mørk likevel.

Bekreftede rykter skal ha det til at Kvarme har opparbeidet seg respekt på tvers av kirkelige skillelinjer i en årrekke. Hans varme og hans gode evne til å kommunisere med enkeltmennesker og i offentligheten har dreid bildet av ham – hos dem som faktisk har møtt ham. Og det er det ikke få som har gjort.

Kvarme har fått «hjertelag» i stedet for «hardhet» i karakterheftet etter en vanskelig inngang til gjerningen. Men hjertet hans har nylig møtt en annen slags motstand.

Biskopen er akkurat kommet i gjenge igjen etter alvorlig trøbbel for 13 måneder siden. Nå har han virket et snaut halvår etter at han gjeninntok bispestolen.

En rutinesjekk hos legen avdekket for tette blodårer. Det var udramatisk, men veien til sykehuset og en triple bypass-operasjon var kort. Tilstanden ble oppdaget på en torsdag. Tirsdagen etter gikk bispen under skalpellen.

– Er du i god stand nå?

– Nå er jeg tilbake 100 prosent, og jeg gleder meg over alle bibelordene om at vi skal få et nytt hjerte, sier han lunt smilende etter åtte ufrivillige måneder på sidelinjen.

– Hvordan var det å være ute så lenge?

– Det var godt å slippe å være i tjeneste når jeg ikke var i stand til det. Jeg savnet samtidig mine medarbeidere og menighetene, det å være ute blant folk. Derfor opplevde jeg det veldig godt å komme tilbake.

Kvarme er både glad for resultatet og imponert over norsk helsestell.

– Jeg fikk en opplevelse av et helsevesen på sitt beste og sosiale ordninger som gjør det mulig å være syk og i permisjon og at man ikke må jobbe når man ikke kan. Det er enestående, synes Kvarme. – Samtidig var dette en erfaring av hvordan kroppen kan sette begrensninger. Det var på sett og vis en vanskelig erfaring, medgir han.

Men har erfaringen som langtidsparkert økt Kvarmes kompetanse? Er han simpelthen blitt en bedre biskop av tiden som syk?

– All menneskelig erfaring…, begynner han før han fortsetter et annet sted: – Jeg tror vel at jeg både kom tettere på Gud og er kommet tettere på mennesker gjennom dette.

Oppladet

Kvarme fikk mer fritid enn bestilt og klare medisinske beskjeder om hva han måtte gjøre før han kunne gjeninntre i sin stilling. En viss justering av livsstilen var nødvendig.

– Hvordan fyller du batteriene?

– I dag fyller jeg dem sammen med barnebarna våre og familien. Jeg fyller også batteriene når jeg nå dette året har kommet inn i en bedre rytme med mosjon.

– Og det er pålagt?

– Det er forventet. Jeg er blitt smertelig klar over at det ikke bare er ånd og sjel som stadig trenger fornyelse, men kroppen må holdes i form med mosjon.

Rundsnipp og skjortebryst er ikke dermed byttet med joggedress. Det går mer i svømming. Batteriene lades også når han søker til kirkerommet for mer enn embedsplikter. Den årlige Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival tjener godt til oppladningsformål. Det gjør også hans katolske kontakter.

– Én gang i året er jeg hos noen benediktinermunker i Bayern. Det er nødvendig for meg.

Om somrene, i juli-august, trekker han seg tilbake i åtte dager og tar del i munkenes dagsrytme. Det går i tidebønner og enslig bibellesning, og enkelte samtaler.

– Og så går jeg i alle fall tre turer hver dag. Jeg er alltid i bedre form når jeg kommer hjem derfra.

Bibelselskapet

Bibellesning faller ham ellers høyst naturlig. Det skulle bare mangle for mannen som var generalsekretær i Bibelselskapet fra 1986 til -96.

– Er du av dem som har lest Bibelen helt forfra og tvers igjennom, slik Bibelselskapet oppfordret til i fjor?

– Ja, det har jeg gjort flere ganger.

– Hva er verdien av det?

– Da får man virkelig oppleve bredden mellom disse to permene. Det er riktignok flere år siden jeg tok hele Bibelen i ett. Men jeg leser ofte bok for bok og prøver å gi lesningen den nødvendige stillhet. Jeg lar teksten flytte inn i meg slik at jeg kan flytte inn i fortellingen.

– Det krever en viss langsomhet?

–Ja, og det har jeg lært av disse klostervennene mine. De snakker om rumanitio, eller drøvtygging, av teksten. Da prøver jeg å tenke på hvilket uttrykk det var som satte seg fast hos meg i dag, og så holder jeg fast på det i løpet av dagen.

Blir sittende

– Du er ikke pur ung lenger. Hvor lenge blir du sittende?

– Jeg blir 67 i november, og jeg kan sitte til jeg er 70.

– Sitter du så lenge?

– Når den beslutningen er tatt, skal dere få vite det, som sportsfolka sier.

Kvarme smiler lurt, tar noen nøtter fra skåla på bordet, mens han tygger på videre på spørsmålet.

– Nei, altså. Jeg trives med denne tjenesten i kirka vår, og jeg har glede av det vi står i og arbeider med. Så jeg har ikke noen trang til å komme meg herfra. Det er omtrent det jeg kan si. Jeg har heller ingen helsebegrunnelse for å gå av, selv om helsa har vært lunefull det siste året. Jeg kjenner meg i bra form.

– Bør biskopers aldersgrense være 72 år slik noen vil ha den for arbeidslivet ellers, eller bør det eventuelt innføres en pavelig ordning?

– Aldersgrensen for prester er 75 år i Den katolske kirke, men for å være ærlig har jeg ikke gitt dette mye tanke. Jeg opplever jo at 70 år er en grei grense. Mange har livskraft og lyst til å fortsette, så jeg har forståelse for at aldersgrensen kan bli hevet, og det ville ikke være noen ulykke for kirken om prestene sto lenger. Det er ikke enkelt å møte rekrutteringsbehovet, og hvert ekstra år vil være en gave til kirken.

– Og da må kanskje biskopene gå foran?

– Stort sett har de jo stått til de er 70, da, sier Kvarme, som ikke utelukker at han kan ta noe prestetjeneste etter den tid.

– Men jeg har ennå ikke kommet så langt at jeg har reflektert så mye over det. Jeg er her, sier biskop Kvarme med ettertrykk.

Mennesker

– Hva er det beste med å få være biskop?

Kvarme trenger en solid tenkepause.

Han myser mot vårsola som velter inn over bispegårdens vinduskarmer og bader kirkeruinen utenfor i lovende varme. Hendene foldes foran gullkorset som glitrer i strålene mot hans lilla skjortebryst.

– Det går an å si at dette er godt på mange plan, begynner han.

– Gleden over dyktige medarbeidere, over levende menighetsliv rundt om i bispedømmet og anledningen til å være med å være en talsmann for kirka i det offentlige rom.

– Du som fikk mørkemannsrollen, hva vil du helst være talsmann for?

– For meg er det viktig å formidle en glad og åpen tro på Jesus Kristus og en nærhet til mennesker.

– Det og ikke kirkepolitikk?

– Ja.

Smilende legger han til at Den norske kirke selvsagt står overfor mange reformer som krever mye tid.

– Disse reformene er viktige for kirkas framtid. Samtidig skulle jeg ønske vi kunne bruke mindre tid på papirarbeid og mer på mennesker.

Det vanskeligste

– Hva er det vanskeligste med bispegjerningen? Er det sånne som meg, journalister?

– Kan jeg få gi to svar?

– Det må kunne innvilges.

– Det vanskeligste er at jeg gjerne skulle ha gjort mer enn det jeg rekker. Og så er personalansvaret både noe av det fineste og noe av det vanskeligste.

Under en nådeløst tikkende klokke går det mot slutten av min tilmålte time med Kvarme. Dette er kanskje tidspunktet for å spørre om Gelius-saken? Før spørsmålet kommer, gir han likevel et slags svar.

– I personalsaker tar du beslutninger som du vet påvirker enkeltmennesker og liv på en avgjørende måte, sier han.

Kvarme synes også alle konsekvensene av skillet mellom stat og kirke er komplisert og krevende, men på et helt annet plan.

Om pressefolk har han dette å si:

– Min erfaring er at dere heldigvis ikke er en ensartet gruppe. Det er like stor variasjon der som i andre yrkesgrupper, går jeg ut ifra. Men jeg fikk en gang et godt råd: «Forsøk aldri å oppdra journalister», sier Kvarme, uten å huske hvem som ga det. Men hans erfaring med standen er ikke så verst.

– Jeg må si at jeg har opplevd mange som har sammenfattet det jeg hadde på hjerte på en utmerket måte. Men jeg har også opplevd dem som har vært ute etter å ta meg. Og slik må det være.

Mørkemannsstemplet – som pressen får ta en god del av skylden for – lever Kvarme forholdsvis greit med.

– Jeg kan si noe om hva jeg er glad for, men jeg vil ikke sette en merkelapp på meg selv. Jeg har alltid kjent på den ustoppelige gleden over påska, Jesu oppstandelse og over livet. Dette er i veldig høy grad sentrum i troa mi. Jeg gleder meg over evangeliet, men også over å få møte mennesker. Så får andre si det de måtte ha behov for om meg.

– For det gjør de uansett?

– Ja, det er det de gjør.

– Gjør du noe som ettertrykkelig slår sprekker i alle mørkemannsbilder?

– Helt siden jeg kom hit, har det stormet ganske mye. Derfor har det vært viktig for meg å bygge relasjoner med folk i menighetene, i det offentlige, med lokalsamfunn rundt om i bispedømmet. Noe av det flotteste er å være på visitas. Da får jeg anledning til, i løpet av en uke, å komme tett på folk. Det er viktig for meg, og i dette relasjonsbyggende arbeidet opplever at jeg er et annet sted enn jeg var for ti år siden. Noen fordommer er lagt til side.

Bispemøtet

– Hvordan er egentlig samspillet i et bispekollegium der synet på homofilt samliv er så sprikende?

– Vi har åpne diskusjoner om alle spørsmål i et kollegium. Vi snakker åpent og ærlig. Når du ser på kollegiet, så er vi jo ikke jevngamle, men vi er i samme generasjon. Og dette landet er ganske lite, så de fleste av oss har studert samtidig. Og vi er gode venner, også når vi har radikalt forskjellige tolkninger. Men så kan det være temperatur.

– Skjer det noen ganger at det koker over og at noen må si at «jeg gikk kanskje litt langt»?

– Det har skjedd. Og det er slike episoder som vi heller ikke glemmer så lett, sier Kvarme.

Han opplever at det er en skvær tone i Bispemøtet. De er uenige om teksten, men ikke om tonen.

– Hvis Kirkemøtet i 2016 skulle vedta en liturgi for vielse av par av samme kjønn, hva vil du da gjøre? Vil du gå av?

- Uansett hva som blir utfallet av den pågående debatten om forbønn eller vigsling av likekjønnede par, er mitt utgangspunkt at vi skal være sammen i vår kirke.

– Har jeg rett hvis jeg antar at det å være biskop er en øvelse i diplomati?

Biskopen nikker – diplomatisk?

– Ja, i noen grad er det jo det. La meg si det sånn; jeg vet at jeg er en ambassadør, en budbærer. Jeg har tenkt at da jeg ble biskop for 16 år siden, hadde jeg hatt god nytte av å få opplæring i diplomatiets kunst. Og fra en litt annen synsvinkel: J

– eg har hatt det privilegium å ha mye kontakt med det diplomatiske korps i Oslo, og det har vært spennende. Blant dem er det mange som kommer med et aktivt kirkeengasjement hit til landet, enten de har protestantisk eller katolsk bakgrunn. Jeg har også mye kontakt med ambassader fra muslimske land, med mennesker som er dypt religiøst engasjert. Det er veldig meningsfullt.

Merkelapp

– Wikipedia rubriserer deg som «moderat konservativ». Er du komfortabel med det?

– Jeg skjønner hva som ligger i uttrykket, og jeg kan på sett og vis si at det er greit. Men du vet, vi går ikke rundt og tenker sånn om oss selv. Jeg håper jo at når det gjelder det radikale i den kristne tro, i møtet med Jesus og i kallet til etterfølgelse, ikke minst i vårt forhold til de fattige, så håper jeg formidles at min teologi og ledelse formidler noe som er viktigere enn en ideologisk beskrivelse av meg som moderat konservativ. Og evangeliet er ingen ideologi.

– Hva vil du helst huskes for?

– Den som tenker for mye på hva han skal bli husket for, vil i for liten grad være nærværende her og nå. Og jeg vet hva jeg vil være her og nå og hva jeg har ønsket å bidra til. Det som hos meg kommer på førsteplass, er møter med menighetene og lokalsamfunnene i Oslo, det levende menighetslivet. For det andre har jeg brukt mye tid på samarbeid med Den katolske kirke, pinsevenner og migrantmenigheter. For meg er det viktig at vår kirkevisjon er større enn oss selv, vår norske kirke. For vi lever i et nytt samfunn. Jeg vil derfor også utvikle kontakt og samarbeid med synagogen og moskeene, mennesker av en annen tro.

Kvarme ønsker at Den norske kirke skal være «kirka av fattige, med fattige og for fattige».

– Det handler blant annet om romfolket og vårt engasjement for asylsøkere.

– Og her er vel faktisk biskopene enige?

– Om akkurat dette er det stor samstemthet.

Bønn for kirken

– Hva ber du Gud om for Den norske kirkes fremtid?

– Ja, hva skulle jeg be da? Det er en kunst å formulere bønner.

Kvarme knekker nøtter igjen – med tennene og tanken. Han griper til salmeboken foran seg.

– Den salmen som kanskje mer enn noe har bodd i kroppen min siden den første helga i advent, er den som avsluttet NRKs salmemaraton, sier Ole Christian Kvarme.

Han lar Eyvind Skeie få siste ord:

Jeg flykter ikke fra verden.

Blant jordens minste små

der finner jeg en fremtid,

som jeg vil vente på.

Ja, jorden skal forvandles, dens natt går alt mot gry!

Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!