Gjentar vi Israels valg? – En refleksjon over tro og tradisjon

Debattene mellom katolske og protestantiske stemmer i Dagen avslører et dypere spørsmål: Hva vil det si å holde fast på sannheten? Er det nok å følge kirkelig tradisjon – eller gjentar vi Israels ønske om en konge, da de forkastet Gud som sin leder? (1. Sam 8,7)

Temaer som arvesynd, barnedåp og rettferdiggjørelse virker som interne trosstrider, men peker mot et mer grunnleggende problem: Vi har stanset opp ved korset og diskuterer – men følger vi virkelig veien blodet åpnet? Moses pekte på denne veien i tabernakeltjenesten – inn til det Aller Helligste, der Kristus nå tjener som mellommann og yppersteprest. Likevel velger mange i dag, som folket ved Sinai, å sende fram en annen i stedet – en synlig autoritet, en tradisjon, en pave. Gjentar historien seg?

Dette mønsteret går som en rød tråd gjennom historien. Ved Sinai ropte folket: «La ikke Gud tale til oss, men du, Moses!» (2. Mos 20,19). Senere ba de om en konge og forkastet Gud som deres leder (1. Sam 8,7). Og da Kristus sto foran dem, ropte de: «Vi har ingen annen konge enn keiseren!» (Joh 19,15). Hver gang valgte de tryggheten i menneskelige ordninger fremfor å møte den levende Gud. Er det ikke det samme vi ser i dag, når tradisjon, hierarki og læreverk settes i sentrum – og Jesu levende nærvær fortrenges?