Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Frihet i Bibelens eller satanismens ånd?

Eksemplene fra en lære som satanismen kan være nyttige å speile seg i.

Hvor godt kjenner du satanismen? Ikke så godt, får man vel håpe! Denne læren eller religionen er jo skapt som en slags motpol til - eller kanskje som et motstykke til - det kristne budskapet.

I Anton Szandor LaVeys bokThe Satanic Bible fra 1969 kan vi lese: «Say unto thine own heart: I am mine own redeemer» (Si til ditt eget hjerte: Jeg er min egen frelser).

I samme ånd formulerer den moderne satanismens far Aleister Crowley seg: «Do what thou wilt shall be the whole of the Law» (Å gjøre hva du vil skal være hele loven).

I begge tilfellen ser vi en total opphøyelse av det egne jeg-et. Selvsentrering opphøyd til religion. Og som en direkte følge av dette: En sterk betoning av friheten fra «konkurrerende» guder og autoriteter.

Det er ikke minst her satanismen kan være av interesse også for oss i dag. Det denne læren gjør er nemlig at den setter noe på spissen som ifølge Bibelen ligger latent i oss alle.

Allerede i fortellingen om syndefallet ser vi hvordan to ulike syn på frihet blir stilt opp mot hverandre. På den ene siden slangens versjon, som kan beskrives som enfrihet fra. I dette tilfellet frihet fra Gud og hans vilje.

På den andre siden er Bibelens hovedspor, og som i stor grad kan beskrives som enfrihet til. Som Guds barn har vi blitt frie til fellesskap med Gud og med hverandre - og dermed til å virkeliggjøre Guds vilje i denne verden.

Faktum er at dette kallet kan sies å skjule seg også bak Bibelens tale om Guds folks hellighet. Å være hellig er å være adskiltfra synden ogtil å gjøre Guds vilje. Men det er også å være adskilt for Herren selv - å være hans eiendom og å stå til hans disposisjon.

Med apostelen Peters berømte ord: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1. Pet 2,9)

Denne visjonen er noe helt annet enn det syndige menneskets livsholdning. Som syndere prøver vi jo i stedet åslå oss frie fra avhengigheten av Gud. Vi definerer frihet som enfrihet fra Gud og hans vilje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med tanke på dette er det ikke så rart at obskure personligheter som Aleister Crowley och Anton Szandor LaVey kunne få gjennomslag akkurat på 1960-tallet.

Dette tiåret blir jo beskrevet som den moderne vestlige verdens store «frigjøringsepoke». Det varsex, drugs and rock’n’roll som dominerte.

Det er heller ikke noen tilfeldighet at det var musikere som Mick Jagger, John Lennon, Jim Morrison og Jimmy Page som gjorde Crowley og hans tenkning kjent for allmennheten.

I vår kulturkrets finnes tross alt en tradisjon for å sette likhetstegn mellom nyskapende kunst og det grenseoverskridende - man skal utfordre, bryte mot tabuer, væreavant garde...

...Og felles for alle disse sakene er jo nettopp at de appellerer til det syndige menneskets lengsel etterfrihet fra.

Ikke slik at nyskapende eller grenseoverskridelser skulle være feil i seg selv. Både musikere og andre kunstnere må selvsagt få prøve seg frem og utfordre tidligere ukjente territorier.

Men når drømmen om den «fullstendige friheten» får være ledestjerne, er det lett å distansere seg fra Gud som tilværelsens Herre. Det som skjedde i syndefallet kan på den måten sies å bli gjentatt også i dag.

Derfor kan også eksemplene fra en lære som satanismen være nyttige å speile seg i. Når tanken på enfrihet fra rendyrkes, er det nettopp denne ideologien som ligger i kortene.

Som Guds hellige og utvalgte har vi i stedet fått et kall til å gå motsatt vei. Å bøye kne for ham som er hele verdens Frelser – og som alene kan redde oss fra syndens makt.