Fra nisje til premissleverandør

Denne helgen feirer Salt Bergenskirken sine første ti år. Da de begynte, fremstod menigheten som et ungdommelig og nokså spesialisert alternativ. I dag er situasjonen en ganske annen, og Salt Bergenskirken fremstår som mer vital enn «moderkirken» Pinsekirken Tabernaklet.

Akkurat det tror jeg Øystein Gjerme synes er leit, for han har fra begynnelsen gjort det klart at han ikke ønsket å ramme Tabernaklet med nyplantingen. Blant annet derfor holdt Bergenskirken de første årene til i på en skole en drøy mil utenfor sentrum.

Etter at de for et par år siden flyttet inn i NLM-forsamlingen Salems lokaler like ved Bergen kino, er Salt Bergenskirken i dag etter alt å dømme den protestantiske menigheten i Bergen som samler flest mennesker på en vanlig søndag.

Veksten har ikke skjedd i voldsomme byks, men jevnt og gradvis. Den skyldes til dels at menigheten er populær blant en nokså ustadig studentmasse, men menighetens vekst stikker dypere enn som så.

Salt Bergenskirken har funnet et uttrykk som ikke minst tiltaler unge voksne og familier. Og pastor Gjerme har et svært gjennomtenkt forhold til hvordan gudstjenesten skal foregå.

Det fortelles at han for omkring ti år siden under en predikantkonferanse i Pinsebevegelsen ble spurt av en kjent pastor:

«Hvis jeg får et budskap i tunger under en gudstjeneste hos dere, får jeg lov til å dele det?»

«Aldri i livet», skal Gjerme ha svart.

Poenget er ikke om denne dialogen er helt korrekt, men at Salt Bergenskirken blant annet legger opp til at den utstrakte nådegavebruken som har vært så karakteristisk for Pinsebevegelsen, først og fremst kommer til uttrykk i smågruppene. Dermed skal gudstjenestene fremstå mer tilgjengelige for kirkefremmede.

I tenårene var jeg en periode med noen klassekamerater på ungdomsmøter i Pinsekirken Tabernaklet. Allerede da skjønte man at Øystein Gjerme var en coming man. Han fremstod engasjert og frimodig, og forkynte offentlig tidlig i 20-årene.

Etter studieoppholdet i USA ble han ungdomspastor i samme menighet, og mange i Tabernaklet håpet nok på at han skulle bli menighetens fremtidige frontfigur. Derfor var følelsene blandet da det ble kjent at han i stedet ville starte menigheten som i dag heter Salt Bergenskirken. Gjerme hadde imidlertid gjort det tydelig at på forhånd at han ville starte ny menighet.

Med sin svært gjennomførte gudstjenesteform står menigheten som et tydelig eksempel på den utviklingen som i løpet av de siste årene har blitt stadig mer toneangivende i Pinsebevegelsen.

Med sin egen erfaring, sin teologiske kompetanse, sine spesielle kommunikative evner og sine lederegenskaper er Øystein Gjerme i dag en av de aller mest sentrale kulturelle arkitektene i Pinsebevegelsen.

Han har ikke søkt toppverv i bevegelsen som sådan, men har i stedet bygget menigheten trofast. Og målet er større enn én enkelt menighet, flere dattermenigheter er allerede på vei.

Øystein Gjerme er en konservativ og klassisk pinseteolog, og tar ikke av på talerstolen. Selv er han på mange måter en nokså alminnelig pinsevenn. Men han har et sterkt ønske om å forvandle sin hjemby med evangeliets kraft, og en sterk vilje til å tenke gjennom hvordan menigheten best mulig kan fungere for å nå dette målet.

I boken Tusen hjem fra i fjor, som handler om smågrupper , skriver han blant annet at menigheten «finner sin eksistensårsak ikke ut fra kulturen, men i Kristus, i kulturen».

Gjerme vektlegger bibelutleggende forkynnelse. Samtidig som han er nøye med å formidle menighetens kultur og egenart, vil han ikke la forkynnelsen degenerere til en sammenfatning av pastorens til enhver tid ferskeste visjoner, strategier og drømmer. Og samtidig som menigheten opplagt er ganske moderne i sitt uttrykk, har Gjerme et varmt hjerte også for de mer tradisjonelle menighetene.

Det vi så langt ikke har erfaringsgrunnlag for å si noe om, er hvordan en menighet av Salt Bergenskirkens type fungerer i et livsløpsperspektiv her i landet. Men midt i alt det moderne har Gjerme en gjennomtenkt teologisk forankring, og han er den eneste pastoren jeg vet om som i nyere tid faktisk har spilt av de mest kontroversielle delene av Ole Hallesbys berømte «helvetestale» fra 1953 under en av sine egne prekene

r. Det er altså ikke noen overfladisk omgang med Bibelens alvorlige grunnfortelling som preger menigheten. Og for et par uker siden fortalte Gjerme selv en søndag at han hadde lagt bort deler av det han egentlig ville si, fordi han fant det påkrevd å snakke om vår lidende trossøsken i Irak og Syria.

Mitt tips er at Salt Bergenskirken kommer til å fremstå mer og mer som en typisk norsk pinsemenighet. Delvis fordi menigheten modnes, men enda mer fordi den fungerer som en veiviser.

Les også Dagens intervju med Øistein Gjerme