Ti år med Salt

Pastor Øystein Gjerme drømmer søte drømmer om ti nye menigheter de neste ti årene. Men først skal det feires.

I 1991 fikk Øystein Gjerme tak i en lovsangskassett fra Livets Ord. Det ble begynnelsen på drømmen om Salt Bergenskirken.

Hvit cardigan, rød pique og svart caps på hodet. Det er lite pinsepastor Øystein Gjerme har kopiert fra sine forfedre. Ti år etter at 39-åringen startet Bergenskirken (nå Salt Bergenskirken) kan han lene seg tilbake og slå fast at det kanskje var litt lurt likevel - å prøve noe nytt. 600 mennesker på fire gudstjenester i Bergen er mer enn noen annen evangelisk menighet i byen kan vise til.

Jeg møter den unge pastoren en solfylt morgen hjemme i boligen hans i Fana.

Hørte på Hagin

– En eldre pinsevenn sa at vi måtte holde oss langt unna Kenneth Hagin (trosbevegelsens far, journ.anm.) Og som de nysgjerrige ungdommene vi var tenkte vi: Han må vi høre på, sier Gjerme og smiler gutteaktig.

– Kaffe? spør han.

Øystein Gjerme skjenker oppi to kopper. Han er kjapp i replikken, avslappet og virker fornøyd med tilværelsen. Allerede som barn hadde han en følelse av at han skulle bli kristendomslærer, prest eller misjonær. I tenårene begynte det å danne seg et bilde hos den unge pinsevennen, og da han kom over lovsangskassetten Ett folk av hjältar fra Livets Ord skjønte han hvordan bildet kom til å se ut.

Åge og Ulf

– Da jeg hørte på talekassettene til Åge Åleskjær og Ulf Ekman og besøkte Oslo Kristne Senter begynte det å danne seg et bilde. Jeg så kursen for mitt eget liv. Det var noe med den trosfriskheten. Jeg så kraften i en lokal menighet og det satte spor i meg, forteller Øystein.

Drømte stort

Etter tre år på Danielsen videregående skole måtte Gjerme oppleve bevegelsen på nært hold. Han flyttet til Sverige og begynte på Livets Ords bibelskole i 1995.

– På bibelskolen skrev jeg ned seks punkt om hva jeg skulle gjøre. Det handlet blant annet om å starte menighet, lede en stor menighet og frigjøre tjenestegaver.

Han føler seg takknemlig for at drømmen han opplevde var rett sett i ettertid.

– Men av og til tenker jeg: Kan jeg ikke bare få klippe den plenen, eller mure en mur, i stedet for å sitte her og forberede enda en preken? Men så vet jeg i bunnen at dette er rett.

Apostolisk senter

På Livets Ord fikk Gjerme se med egne øyne hvordan en apostolisk menighet ble drevet. Han skjønte at han ønsket å bygge en menighet med en sånn type bredde.

– Menighet, barnehager, skoler. Alt det der, sier Gjerme.

I dag opplever han at Salt Bergenskirken har noe av den samme bredden.

– Vi har ambisjoner om å være en apostolisk menighet, selv om vi ikke bruker det ordet, sier Øystein.

Han er mer fan av ordet gründer.

Men et år på bibelskole var ikke nok for den unge mannen som nå hadde fylt 20 år. Han ønsket en bredere utdannelse.

118 navn

– Det første steget var å begynne som ungdomspastor i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen hvor jeg hadde vokst opp. Så jeg tenkte at jeg skulle studere ett år i USA og så komme tilbake, forteller Gjerme.

Han ble i fire år og endte opp med både bachelor og mastergrad.

– Jeg husker at jeg kjempet meg gjennom temaer som var vanskelig. Vi hadde blant annet et fag i ondskap og lidelse. Tenk deg: Jeg kom fra bibelskole i trosbevegelsen, og så fikk jeg møte denne teologien. Men det var veldig bra for meg.

Da Gjerme kom tilbake til Norge ble han ungdomspastor i Tabernaklet. Han fikk en liste med 118 navn og fikk beskjed om at dette var ungdomsflokken.

– Jeg husker at det var 118 for da vi telte over hvor mange smågruppeledere vi hadde trent etter fire år var det 118.

Men det var ikke bare ungdommene som ville komme på ungdomsmøtet.

– Etter et halvt år kunne jeg telle seks barnevogner på ungdomsmøtet. Jeg sa til dem: Dette går ikke. Det kan ikke være slik at dere som nå har fått små barn insisterer på fortsatt å være ungdom når det kommer 14 åringer inn her som er eldst i søskenflokken og er lei småbarnskriking.

Gjerme opprettet da et møte nummer to på søndagen for å møte behovene hos de unge voksne.

I 2004 var det rundt 350 ungdommer på ungdomsmøtet.

Les Dagen-redaktør Tarjei Giljes kommentar: Fra nisje til premissleverandør

Plantet utenom planen

Drømmen om en menighet som samsvarte med bildet i hans indre ble sterkere og sterkere, og etter fire år forlot Gjerme Pinsekirken Tabernaklet for å starte Bergenskirken. Pastor Osvald Instebø hadde tenkt at Gjerme skulle ta over menigheten da han gikk av med pensjon.

– Men jeg innså at jeg som 29-åring ikke var moden nok til å endre kulturen i menigheten. Tegningen jeg ønsket å bygge etter ble Salt Bergenskirken. Jeg kunne bygge en slik menighet gjennom Tabernaklet eller jeg kunne plante nytt. Jeg er glad for at jeg valgte det siste. Instebø forstod hva jeg mente den gang og han forstår det i dag, sier Gjerme.

– Men i en ideell verden, kunne du fornyet Pinsekirken Tabernaklet i stedet for å plante en ny menighet?

– Ja, men det er en forskjell på å være 29 år og å være 40 år.

– Crazy intensitet

Å fornye en etablert menighet kan være utfordrende nok både for lederskap og medlemmer, men å plante nytt er også krevende. Gjerme opplever at det har kostet.

– Det har kostet. Vi får aldri en normal søndag, sier han.

Gjerme omtaler intensiteten i Salt Bergenskirken som «old school», altså slik man drev menighet før i tiden.

– Det er nesten ingen som gjør dette lenger, så crazy som noen av oss holder på. De færreste aksepterer det.

– Mener du at dere gjør for mye?

– Nei, jeg mener at det koster så mye av intensitet. Vi er i kirken hver søndag. Vi er alltid der.

– Er det et offer?

– Nei, det er ikke noe offer i det. Vi skjønte jo det tidlig at det å få opp et frivillighets-orientert menighetsarbeid i et Norge som er så mye mer komplekst rundt aktivitet og forventninger gjør at hvis ikke er ekstra intense, så kommer ikke de andre til å være moderate, og da vil du miste dem. Slik er det jo også med avholdssaken. Har du noen som er super-avholdsfolk, vil du få litt flere moderate og litt mindre rusproblemer. Vi har tatt rollen som ganske intense. Vi er ikke sur og bitter, men folk skjønner ikke i sum hva det vil si å kjøre så hardt. Vi er ikke trøtte og slitne, men jeg tror kanskje at dette er vanskeligere nå enn før i tiden, sier Gjerme.

Relasjoner, ikke aktivitet

– Er tilbudene fra den organiserte idretten og kulturen en utfordring for menigheten?

– Det er i alle fall mye mer komplisert nå enn før. Aktivitetskirken som skal være et nav for frivillighet i et lokalmiljø har mye vanskeligere kår i dag enn tidligere fordi idretten og kulturtilbudene er rikere nå enn før. I tillegg er mor og far i jobb og det gjør at man har en mer strukturert hverdag. Både voksne og barn har mer på timeplanen og det virker som om folk gjør det som er på timeplanen. Da blir det tilslutt en kamp om klokken. Da jeg plantet Salt Bergenskirken var dette en av mine reaksjoner. Jeg ville plante en relasjonsbasert og ikke en aktivitetsbasert menighet.

Nei til barnekor

– Hva har du måttet si nei til i menigheten?

– Jeg har sagt nei til oppstarten av tidkrevende aktiviteter. De første årene var det noen som ville starte barnekor. Jeg sa nei. Fordi, om vi gjør det på tirsdag, så vet jeg at i en familie sitt regnskap er det bare et visst antall kvelder vi har til menigheten. Det positive grupperpresset som vil oppstå om å stille opp for koret kommer til å ta vekk oppmerksomheten rundt den disippelgjørende smågruppen vi ønsker at alle er med i minimum to ganger i måneden. Fordi jeg ønsket å oppnå smågruppene måtte jeg si nei til barnekoret.

I dag har Salt Bergenskirken 61 smågrupper og har ikke problemer med å rekruttere nye ledere for gruppene. Gjerme har også skrevet en bok om smågrupper som blir brukt i en rekke menigheter i Norge.

Ja til barnekor

Men et nei til barnekor varer ikke for alltid. For nå har menigheten startet et barnekor.

– Nå har vi startet et barnekor som skal nå ut til en gruppe mennesker i Kronstad/Årstad-området. Koret er et tilbud til nærområdet og har en misjonal hensikt snarere enn å bare være en aktivitet i kirken.

Gjerme har også sagt nei til familiemøter i menigheten.

– Nordisk frikirkelighet har vært kjennetegnet av sterke familieverdier. Våre tradisjoner kommer med et opplagt familiespråk. Vi snakker om det negative som splittede familier og sånt. Så gjør vi normen til mor, far og barn, og alt annet som avvik. Jeg vil arrestere dette språket for å være inkluderende med de som har en annen livsstil. For meg er det viktig at det offentlige rommet en søndag skal ha plass til alle, også de som ikke er i en kjernefamilie.

Markedstilpasset kirke?

Salt Bergenskirken begynte først med møter for unge voksne. Fortsatt har menigheten en profil som sikter inn på mennesker mellom 20 og 40 år. Men Gjerme presiserer at det ikke nødvendigvis betyr fysisk alder, men mental alder.

– Det handler om kultur og språk. Men slikt er ikke så viktig for oss nå lenger. Det var viktig i starten da vi skulle sikte.

Etter ti år har kirken stor bredde i alder. Gjerme tror ikke det hadde skjedd hvis de ikke hadde siktet så presist i starten.

– Jo sterkere «like» det er jo sterkere «not like» er det også. Det har vært krevende teologisk for meg. Da menigheten var fem år gammel begynte jeg å reflektere mye over dette med forbrukermentalitet og markedstilpasning av kirken. Jeg tenkte: Nå må vi ikke ende opp med en kirke som eksisterer på markedets premisser. Vi må ikke ende opp med en menighet som er disipler så lenge de blir strøket med hårene. Jeg tenkte: Nå må vi passe på så vi ikke bare gir det folk vil ha uten å være villig til å dø fra noe.

Så nå har vi to språk i menigheten. Det første er Jesu ord: Kom og se. Det andre er: Kom og følg meg. Vi ønsker å ha en attraktiv og åpen kirke for alle. Og så ønsker vi å si at Jesus-etterfølgelse og lederskap handler om noe mer. Hvis vi får ledere som har en «kom og se»-mentalitet, da har kirken blitt markedstilpasset. Da kan folk gjerne stå i slimme jeans og spille elgitar i scenerøyken, men slik fungerer ikke menigheten. Da gjør vi ikke disipler.

Ønsket av mange

Gjerme har fått spørsmål fra flere større menigheter i Norge om å bli pastor.

– Jeg har sikkert potensial, men kallet er viktigere, sier han.

Men å ta over etablerte pinsemenigheter er ikke helt fremmed for Gjerme. I år har pinsemenigheten Sion på Voss blitt enige med Salt om en replanting. Det betyr at Salt sender noen familier til Voss og starter den lille utdøende forsamlingen på ny.

– Vi fornyer ikke menigheter, vi replanter, sier Gjerme.

Denne høsten startet Salt Bergenskirken en internasjonal menighet med engelsktalende møter. Men å drive menighet blant så mange studenter innebærer høy gjennomtrekk.

– Vi har mistet ufattelig mange mennesker til Oslo. På den andre siden har vi fått mange nye medlemmer blant innflyttere til Bergen, forklarer pastoren.

Nye planer

Når Gjerme denne helgen feirer menighetens 10 -årsjubileum er han mest opptatt av å se fremover.

– Jeg drømmer om å plante mellom syv og ti menigheter de neste ti årene, sier han.

Søndag skal Gjerme presentere menighetsplantere som skal reise til Voss og til Os. I Nordhordland er det allerede plantet en Salt-menighet.

– Jeg tenker at vi kan plante menigheter under vårt pastorat i en omkrets på 90 minutters kjøretid fra Torgalmenningen i Bergen.