Enhet eller mangfold i lederskapet?

Har menigheter behov for ledere som er enige og like, eller er det mangfoldige og ulike ledere som utvikler menigheten?

Livshjelp for menigheter, ny spørrespalte i avisen Dagen

Menigheten i Den norske kirke hadde gjennomført den undersøkelsen som Naturlig Menighetsutvikling (NaMu) bruker, og vi var bedt om å presentere resultatet. Da vi gikk inn i menighetssalen, fikk vi sjokk. Salen var full av spente mennesker, og vi følte at de frammøtte var fulle av spenning. Ikke en lett og konstruktiv forventning, men den spenningen som forventer hoderulling.

De frammøtte forventet et svakt resultat, og det stemte. Undersøkelsen viste en menighet som var helt uten utrustende lederskap.

Vi forsto at det hadde sammenheng med en merkelig tradisjon som gjaldt prestestillingene.

I tretti-førti år hadde denne menigheten hatt to prestestillinger. Enten det var den ene eller andre presten som fylte stillingene, hadde de to vidt forskjellig tilnærming til menighet og menighetsarbeid.

Som det ble sagt til oss: «Om den ene presten går til høyre, går den andre til venstre, og bispedømmet har i mange år sørget for å sende oss slike prester.»

Når det er flere prester i en menighet, bør da disse ha forskjellig syn på hvordan menighetsarbeidet skal utføres?

Er det bra at en av prestene satser mest på folkekirkemenigheten og de som kommer til gudstjeneste på livets merkedager, mens en annen bruker mest ressurser på trosfellesskapet som ofte feirer gudstjeneste?

Spørsmålet om enhet og mangfold blant ledere gjelder ikke bare prester i Den norske kirke. Det gjelder også ansatte og frivillige ledere i stab, menighetsråd, eldsteråd og styrer i menighetene.

Dette er en omfattende problemstilling.

For hva er enhet i lære?

Hva er enhet i forhold til enighet?

Hva er viktige lærespørsmål?

Kirkefader Augustin blir gjerne sitert her: «Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt». Men hva er sentralt og perifert?

Vår generelle erfaring er entydig:

Når flere leder en menighet sammen, er enhet mellom lederne en nødvendig forutsetning for å utvikle og lede menigheten. Både enhet i viktige lærespørsmål og enhet i kjærlighet mellom lederne er avgjørende og nødvendig.

Men enhet er ikke tilstrekkelig for en overkommelig kirkevekst. «Oppå» denne enheten trenger lederne å utnytte kraften fra de vidt forskjellige nådegaver, hjertesaker og personligheter som de har.

Fredheim forsamling i Sandnes gjennomførte for noen år siden en vellykket snuoperasjon som viser hva enhet og mangfold betyr. Dette har vi skrevet om i vår siste bok «Ti menigheter med en helt overkommelig kirkevekst».

Enhet i teologi omfatter enighet i viktige lærespørsmål, blant annet i dåpssyn.

I Fredheim forsamling ville en positiv menighetsutvikling være umulig hvis én leder sa at ethvert døpt menneske er et frelst menneske, mens en annen leder forkynte omvendelse for døpte som har forlatt troen.

Men like viktig som enhet i teologi er en felles, tydelig og uttalt kjærlighet til Gud og hverandre.

Uttrykk for denne kjærligheten er at lederne ikke konkurrerer med hverandre og misunner hverandre, men støtter, oppmuntrer, roser og utfyller hverandre. Det siste vil vi utdype:

Fredheims positive endring og utvikling bygger på at to ledere fikk fram det beste i hverandre i ei avgjørende tid hvor mye kunne gå galt. Da Runar Landro sluttet som bysekretær/ansatt på Fredheim, var forsamlingen allerede i en negativ utvikling.

I 1997 ble Terje Bjørntvedt ansatt etter Landro og opplevde arbeidet tungt. Møtebesøket minket fra 60 til 50. Vinteren 2002 ble Svein Ove Særsten valgt som formann. Bjørntvedt sier det slik:

«Da denne broderen her (Særsten) kom inn på teppet og var kandidat, så tenkte jeg – hva kommer til å skje nå- for han og jeg var så forskjellige typer. Jeg lurte på om dette ville gi veldige spenninger som kunne gi store negative konsekvenser. Saken er den at også han var sendt av Gud, for han var en mann på rett plass og til rett tid, med sine gaver og ferdigheter til å administrere og se ting som ikke jeg så. Vi fikk et fantastisk samarbeid gjennom seks år. Det var også da forsamlingen begynte å jobbe med å få et annet lokale.»

Bjørntvedt og Særsten utviklet en slitesterk enhet i tro og kjærlighet seg imellom. På denne enheten blomstret de store personlige forskjellene mellom dem.

De gjorde hverandre bedre, og en tydelig vekstkraft kom forsamlingen til gode.

Livshjelp for menigheter, ny spørrespalte i avisen Dagen