| Debatt
Flommen i Texas og troens utfordring
Når barn dør på en kristen leir uten tegn til guddommelig beskyttelse, må vi spørre: Hvor mye mer lidelse trengs før vi innser at vi er alene?
ÆRLIG SPØRSMÅL: Hva slags Gud lar dette skje, spør Lars Alm. Bildet: Lara Merritt (t.h.) og datteren Rylee legger blomster ved et provisorisk minnesmerke for flomofre som er satt opp langs bredden av Guadalupe-elven i Texas sist lørdag.
Eric Gay / AP / NTB
Flommen i Texas, der 20 barn fra en kristen sommerleir er savnet og flere bekreftet døde, berører ikke bare oss følelsesmessig – den utfordrer også forestillingen om en god og allmektig Gud. Dette er et hjerteskjærende eksempel på det klassiske lidelsens problem: Hvorfor stanser ikke Gud lidelsen, særlig når den rammer uskyldige barn – på en leir som ba til ham?
Jeg tror ikke på at Gud eksisterer. Det betyr ikke at jeg ikke forstår behovet mange har for håp, trøst og mening i møte med tragedier. Men for meg viser nettopp slike hendelser at vi lever i et univers uten overnaturlig beskyttelse. Og om det finnes en Gud, er det i så fall en som enten ikke vil gripe inn – eller ikke kan. Begge alternativer er uforenlige med det bildet troende ofte har av en kjærlig, mektig Gud.
Mange kristne svarer at «Gud har en plan» eller at «vi forstår det ikke nå, men en dag vil vi forstå». Men slike forklaringer oppleves av mange som utilstrekkelige, og gir liten trøst for dem som står igjen med ødelagte liv og ubesvarte rop. Hvor var Guds inngripen da flommen kom? Hvor var varslet? Hvor var beskyttelsen?
