«Fariseere» – når erfaring eller tradisjon trumfer Ordet

Eirik A. Steenhoff leser Johannes Paul II slik at «fariseeren» i vår tid først og fremst er pragmatikeren: den som bøyer normen etter egen evne og interesse. Det treffer mye av vår tids teologi, særlig på kjønn og seksualetikk. Men bildet er større. I Bibelen er fariseismen både normtilpasning og menneskebud som setter Guds bud ut av kraft (Mark 7,7–13).

I Matt 19 gir ikke Jesus en ny regelliste; han viser til Guds ordning fra begynnelsen: «Han som skapte dem fra begynnelsen, skapte dem til mann og kvinne» (Matt 19,4–6; 1 Mos 1–2). Når hjertet vil lete etter smutthull, peker Herren bak omstendighetene – til Guds gode vilje fra starten. Dette prinsippet gjelder videre stridstemaer: seksualmoral og kjødets begjær (Rom 1,24–27), arbeid/hvile og hellig tid (sabbaten), og ekteskapet som pakt mellom én mann og én kvinne. Erfaring kan være sann og prøvd, men den er aldri dommer over Ordet (2 Tim 3,16–17).

Derfor er diagnosen ikke bare «progressiv pragmatisme», eller situasjonsstyrt moral. Tradisjonsbårne menneskebud kan være like fariseiske. Den katolske kirke er et lærestykke: vakre former og høye idealer – men tillegg som skyver Guds bud i bakgrunnen. Søndagshelligholdelsen har i praksis fortrengt skapelsens sabbat; helgenkult og menneskelige autoritetskrav har lagt lag mellom synderen og Kristus som eneste mellommann (1 Tim 2,5).