SIN TID: Öde Nerdrum (tv) ble spurt om hva han anså viktigst av det hans far, maleren Odd Nerdrum (th), hadde lært ham. Öde svarte at det nok var at man kunne velge sin tid.

Et bevisst forhold til tiden vi lever i

Bibelen er ikke en bok som i detalj forklarer hvor mye vi skal tilpasse oss dagens kultur. Kanskje er grunnen at det er et spørsmål som må tilpasses hver enkelt kristen.

For ikke lenge siden hørte jeg et intervju med Öde Nerdrum. Han ble spurt om hva han anså viktigst av det hans far, maleren Odd Nerdrum, hadde lært ham. Öde svarte at det nok var at man kunne velge sin tid.

En kunne lese historie og bøker, forstå hvordan en hadde levd i forskjellige tider, og leve på samme måte. Intervjuet fikk meg til å tenke på noe jeg ofte tenker på, men kanskje med en litt annen vri enn Nerdrum.

Det jeg tenker Nerdrumene har helt rett i, er i at det er mye å hente på å ikke slavisk følge tiden vi lever i. Efeserbrevet advarer mot å vandre etter denne verdens løp (Efeserne 2.2).

Nietzsche og Hegel er blant filosofene som snakker om samme tema. Mange følger tiden uten å tenke seg om, og hva som ansees som normalt endres med tiden.

I mange tidsepoker ville det blitt sett på som helt unormalt å underholde seg med å se på drap og sex, også på en skjerm. Hos den romerske historieskriveren Suetonius får keiserne som velger denne underholdningsformen, den gang ikke på skjerm, de verste skussmål.

Kirkehistorien er heller ikke forskånet fra tidsånden. Særlig i ettertid er det lett å se eksempler. Da Hitler fikk makt og oppslutning i det tyske samfunnet, ble folkekirkene nazifisert. Vi liker kanskje best å lese om Bonhoeffer og andre evangelikale som stod mot tidsånden.

Men prester og teologer i den tyske folkekirken gjorde det svært ofte ikke, og mange utviklet teologiske argumenter for hvorfor raseteoriene til Hitler var samstemte med bibelens lære. Som de forkynte i kirkene istedenfor evangeliet.

Det er helt åpenbart for oss 80 år senere å se at det ikke var noen dypere forståelse av bibelen som drev disse teologiske innovasjonene, men en tilpasning til tiden.

Jeg tror mange ikke så det da de stod i det, og de samme prosessene virker i dag. Det er all grunn til å være skeptisk når bibelske sannheter omkalfatres, samtidig som nyvinningene tilfeldigvis samstemmer med tidsånden.

Både Efeserbrevet og Nietzsche vil understreke hvordan tidsånden gjør en til slave.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Alternativet vårt til å følge tidsånden, er ikke først og fremst å lansere en konkurrerende kultur. Vi er ikke ment å trekke oss ut av verden, men skal forkynne evangeliet i verden.

Jesus sier vi er sendt som sauer til ulver (Matt 10:16) og skal være jordens salt (Matt 5:13). Dette inkluderer delvis kulturell tilpasning. Paulus skriver at For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen (1. Kor 9:22).

Dette betyr på ingen måte at vi skal være med på alt verden finner på. Vi setter alltid Gud først (Matt 6:33), og følger Guds bud.

Samtidig er ikke Bibelen en bok som i detalj forklarer hvor mye vi skal tilpasse oss dagens kultur. Kanskje er grunnen at det er et spørsmål som må tilpasses hver enkelt kristen.

Ludvig Hope mente om kulturtilpasningen at livet fokusert på bedehuset, med begrenset omgang med kulturen rundt, var som å ha et lite hus.

Et lite hus var enklere å holde varmt; samtidig hadde det mindre rom for gjester enn et større kulturåpent hus. Riktig husstørrelse er ikke gitt, annet enn at det verste for både huseier og gjester var å fryse.

Kristne har nytte av å ha et bevisst forhold til hvordan verden påvirker en. Ikke la den bryte en ned og kjøle ned huset, samtidig som kristenlivet ikke må bli et museum.

Innlegget har stått trykk som lederartikkel i Trygg Havn.