En fornyet lekmannsbevegelse

Slik har det norske samfunnet blitt forandret før. Det kan skje igjen.

I år feirer vi500-årsjubileet for den protestantiske reformasjonen. Det finnes det mange gode grunner for å gjøre. En av de interessante sidene ved reformasjonen, er at den var en bevegelse nedenfra.

Martin Luthers prosjekt har derfor også med rette fått ære for å ha bidratt til utviklingen av det demokratiet. Ved at folk fikk Bibelen på sitt eget språk, kunne de selv lese Guds ord. Dermed var de i mindre grad prisgitt det prestene fortalte dem.

I Norge har den lutherske lekmannsbevegelsen vært en viktig forandringskraft nedenfra. Historisk har den gjerne blitt omtalt som en av de sentrale norske motkulturene.

En av de fremste hedersbetegnelsene som ble brukt om denne bevegelsen i dens tidlige faser, var «lesere». Denne betegnelsen kunne vi med fordel hente frem igjen i vår tid.

Det ligger mye kraft i folkebevegelser som reiser seg mot sentralmakten. Men det kreves arbeid for å etablere slike bevegelser, og for å samle dem i en slik grad at de utgjør en reell maktfaktor.

For dem som bygget opp den kristne lekmannsbevegelsen, krevdes det at de leste bådeBibelen og teologisk litteratur for å kunne møte fagteologene og utfordre deres tenkning. Hvis de bare hadde slagord å komme med, ville de raskt falle gjennom i møte med ekspertisen.

Men gjennom å leve opp til begrepet «lesere» kunne de møte argumentasjon med en annen argumentasjon. Slik kunne lekmannsbevegelsen vinne fotfeste.

Slike bevegelser trenger vi også i dag. I det moderne samfunnet, hvor tilgangen til informasjon er på et helt annet nivå enn noen gang før, synes tilliten til dem som har formell ekspertise å være større enn på lenge. Det er et paradoks.

Det er også en fare at de som hevder å representere grasroten, nøyer seg med unyanserte argumenter som nok kan ha en viss appell, men som ikke har bæreevne over tid. En sterk grasrotbevegelse må ha argumenter som er solide nok til at de tåler møtet med dem man ser på som eliten.

For en kristen lekmannsbevegelse er ingen kvalitetstegn viktigere enn kjennskap til Guds ord. Når denne er på tilbaketog i befolkningen, er dette det aller viktigste signalet om hvor landet ligger.

«Det allmenne prestedømme» kan bli et begrep man skyver foran seg. En grasrotbevegelse som nøyer seg med paroler, vil ikke kunne forandre samfunnet over tid.

Men samfunnsendringer kommer gjerne nedenfra. Når Den norske kirke nå har tatt enda et skritt bort fra Guds ord, ligger veien åpen for dem som vil vise at den åndskraften som fantes på 1800-tallet fortsatt er tilgjengelig.

Da er en sentral utfordring å vise at den teologien som nå vinner stadig sterkere fotfeste i Den norske kirke og i sentrale teologiske forskningsmiljøer, slett ikke er det eneste alternativet for dem som vil være bibeltro i vår tid.

Vi trenger en fornyet tillit til at den Gud som har gitt oss Bibelen, også i vår tid vil utgyte sin Ånd slik at åpenbaringen får forandre hjerter og sinn. Slik har det norske samfunnet blitt forandret før. Det kan skje igjen.