En ærlig festtale
Det svekker ikke en organisasjons integritet når ledere erkjenner feil, plasserer ansvar der det hører hjemme, ber om tilgivelse og gir ofrene oppreisning.
I helgen feiret Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) en 125 år lang stolt misjonshistorie. Generalsekretær Øyvind Åsland kunne brukt hele sin jubileumshilsen på festen i Oslo Konserthus til å løfte frem seire og historiske bragder.
Der ville vært nok å ta av. I stedet valgte han å bruke deler av hilsenen til å ta et oppgjør med krenkelser mot enkeltmennesker som har skjedd i organisasjonen. Det var et modig valg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Vi må erkjenne at vår historie inneholder smerte og fortvilelse», sa Åsland. Han trakk frem krenkelser som mennesker har opplevd på organisasjonens bedehus her hjemme og på internat i utlandet.
«Også i NLM er det noen som er fortvilet og bærer på en stor smerte fordi det som ikke skulle skje, det skjedde», slo han fast. Han nevnte også misjonærbarn som ble adskilt fra foreldrene og erkjente at det de opplevde har satt dype spor.
Kanskje var det noen i salen som syntes det var vondt at generalsekretæren brukte en festdag til å tale om organisasjonens vondeste minner. Kanskje følte de at det svertet organisasjonen som de er så glad i, og som de har brukt så mye tid og krefter på å tjene.
Men der var ganske sikkert også mennesker i denne salen som opplevde at generalsekretærens ord gjorde godt. At det gav dem eller deres kjære oppreisning, fordi deres smerte ble sett og anerkjent.
Det taler NLM til ære at man snakker ærlig og åpent om overgrep og feilgrep. At små barn ble sendt langt og lenge av gårde, for at foreldrene skulle kunne gjøre en innsats i misjonens tjeneste, kan man i etterpåklokskapens lys si var et feilgrep i mange tilfeller.
Fra organisasjonens side kan man forklare det med at man gjorde det som var vanlig på den tiden det skjedde, men prisen barna måtte betale var ofte for høy.
Når det gjelder seksuelle overgrep, enten det skjer i bedehusforsamlinger eller på internat i utlandet, finnes det ingen formildende forklaringer. Her, av alle steder, skulle kvinner og barn være trygge. Dette skal, som generalsekretæren sier, ikke skje.
Så vet vi at det har skjedd likevel. Da styrker det organisasjonens troverdighet at man rydder opp, lager retningslinjer for å forebygge nye overgrep – og, slik vi så i helgen, ikke forsøker å dysse ned det vonde som har skjedd i frykt for at det skal skade misjonens navn og rykte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I kjølvannet av denne vårens debatt om overtramp i kristne miljøer som startet med VG-serien «Frelst», er dette verd å merke seg. Det svekker ikke en organisasjons integritet når ledere erkjenner feil, plasserer ansvar der det hører hjemme, ber om tilgivelse og gir ofrene oppreisning. Tvert om er det avgjørende for tilliten til ledelsen, for helbredelsen av ofrenes og andre medlemmers sår og for fremtidig innsats.
Det er jo dette vi lærer at setter oss fri på det personlige plan: Å erkjenne synd, ta avstand fra den og be om tilgivelse – da må vi også leve etter samme standard i kirkene og organisasjonene våre.
Når man så har gjort sitt beste for å rydde opp, kan man legge det vonde bak seg og med større frimodighet gå videre med det som er det store oppdraget: Å gå ut og vinne verden for Kristus – slik NLM har gjort i 125 år, og slik vi alle er kalt til å gjøre hver eneste dag.
