...sender også jeg dere

Hvorfor har misjon og misjonsorganisasjonene mistet så mye godvilje og nedslagsfelt i det norske folk?

For noen måneder siden var jeg på en konferanse i Asia sammen med mange kirkeledere fra Kina og en del andre land. Tema for konferansen var hvordan land i det globale sør begynner å sende misjonærer og hvordan de kan jobbe sammen med de mer tradisjonelle sendelandene.

Jeg meldte meg på et seminar om «mobilisering til misjon» og tenkte nok at her kan jeg få være med å bidra med mye erfaring fra Norge.

Seminaret ble ledet av en misjonsleder fra Taiwan, og seminardeltakerne var fra Kina, Etiopia, Peru, Singapore, Hong Kong og Norge. Min første erfaring var at gruppedeltakerne hadde veldig ulike forventinger til hva dette seminaret skulle handle om.

DEBATT: Liberal teologi – selve problemet eller frukten av problemet?

Jeg kom der med en tanke om at vi skulle snakke om hvordan vi rekrutterer og forbereder misjonærer. Men jeg forsto fort at de andre hadde en forventning om å snakke om momenter i «mobilisering til misjon».

Noen kirkeledere ønsket å drøfte hvordan få kirker engasjert for ytremisjon. Andre ville drøfte hvordan undervise slik at kirkemedlemmene får se kallet til misjon som ligger i Bibelens budskap. De fokuserte også på hvordan forkynne slik at kirkene får nød for mennesker utenfor kirken og den nærmeste kretsen.

En misjonsleder fra Afrika ville drøfte hvordan en kan hjelpe kirkeledere til å våge å bruke penger til å støtte misjonærer som krysser en kultur for å bringe evangeliet til nye folkeslag.

Det var også behov for å drøfte hvordan misjonsutfordringene i verden kan kommuniseres og hvordan utdanning kan gis for å skape forståelse for andre kulturer slik at evangeliet formidles inn i en ny kontekst. Videre diskuterte gruppen rekruttering og utdanning av nye misjonærer og hvordan være sendeorganisasjoner.

LES: Her er kristenveksten størst

Det er helt klart at de andre i gruppen hadde en mye bredere og riktigere forståelse av «mobilisering til misjon» enn det jeg hadde, og det har utfordret meg. Mange av deltakerne på seminaret kom fra kirker som opplever vekkelse og sterkt vekst.

Flere har vært opptatt av evangelisering i nabolaget og viktigheten av å vitne for familie og venner. Kallet til ytremisjon og kallet til å krysse kulturelle og etniske grenser også i eget land har ikke opptatt dem så mye. Derfor var de opptatt av en bred mobilisering.

I år er det 125 år siden NLM ble etablert i pinsen 1891. Denne opprettelsen skjedde i en kontekst og ut fra påvirkning utenfra. Brynjar Haraldsø skriver i boken «Kirke og Misjon gjennom 2000 år» at « Reformasjonen burde hatt misjon som en naturlig følge, siden den lærte at intet menneske kan bli rettferdiggjort for Gud ved egen fortjeneste eller gjerninger, men bare for Jesu skyld ved troen». Selv om en kan finne spor av at en oppfordret til å vinne jøder og muslimer hos Luther, var ikke dette et sterkt budskap.

Hos de ortodokse teologene var det en forståelse av at misjonsoppdraget var gitt spesielt til apostlene, og det var denne forståelsen Zinzendorf brøt med da han hevdet at Jesu soningsdød er for alle mennesker.

Etter hvert vokste det frem en misjonsvekkelse i Europa og mot slutten av 1700-tallet, også i England. Hudson Taylor grunnla China Inland Mission i 1865, og det var hans formidling av kallet som påvirket en ung norsk mann som studerte i England hvor han fikk høre Hudson Taylor tale om Kina.

Denne mannen het Sivert Gjerde, og han ble redskapet som Gud brukte til å formidle kallet til noen unge damer i Bergen som fikk nød for alle de ufrelste i Kina. Lignende historier kan fortelles om opprettelsen av andre misjonsselskap i Norge.

Kallet til ytremisjon har vært veldig sterkt i Norge, og helt opp til 1980-tallet var Norge det landet i verden som sendte flest misjonærer per innbygger. Ser en på tallene i dag, så har dette endret seg dramatisk.

I denne korte artikkelen er det ikke rom for å gi en bred analyse av hvorfor dette har skjedd, men bare å stille noen spørsmål. Hvorfor har antallet misjonærer sunket så dramatisk samtidig som den økonomiske utviklingen har vært slik at misjonsfolket aldri har hatt bedre råd? Hvorfor har misjon og misjonsorganisasjonene mistet så mye godvilje og nedslagsfelt i det norske folk?

MENINGER: Ei strategisk tid for luthersk handling

Svarene er mangfoldige, men de sier noe om dagens åndelige situasjon i vårt land og hos misjonsfolket. Samtidig sier de nok også noe om at vi har noe å lære av kirkene i det globale sør som mobiliserer mye bredere for ytremisjon. Dette er kirker som opplever vekkelse, og min bønn er at vi også kan oppleve noe lignende i vårt eget land igjen.

Jesus sa: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.» Alle troende er utsendt, kjennes dette ansvaret av alle?