TRO: Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro, skriver Martin Jakobsen. På bildet ser vi programleder Are Sende Osen.
Heiko Junge, NTB Scanpix
«Du skal ikke tenke, du skal tro»
Are Sende Olsen har tatt seg nok en tur ut på livssynstorget. Til fryd og frustrasjon.
Denne høsten sender NRK fire episoder av På tro og Are, programmet hvor den selverklærte ateisten og skeptikeren tester alt fra (mer eller mindre) kristne helbredelsesmøter til misjons-stunt med Jehovas vitner. Vi får se Are dyrke frem religiøse følelser i gladkristen lovsangsdans, forsøke seg en dag som munk og diskutere Jesu identitet med teologistudenter. Både følelser, handlinger og hodet har sin plass
Serien skaper en blanding av fryd og frustrasjon hos meg. Fryd, fordi det er noe befriende i det å se Ares skarpe skeptikerblikk skjære gjennom de selvutnevnte profeters tåkeprat. For hvordan skal man egentlig reagere når en helbredelsespredikant sier at «Sånn, nå har alle i salen her blitt helbredet» – bortsett fra Are som ikke er «åpen nok». Guds kraft er visst ikke sterk nok til å trenge gjennom en skeptiker.
Og hva skal man tro når profetskolen med det gåtefulle navnet «Bølende lam» øser ut av sin kunnskap om Guds vesen og Guds tanker, men erklærer samtidig at man som troende må legge fra seg intellektet sitt, fordi «intellektet står i veien for det overnaturlige». Kanskje burde disse lammene tie mer og brøle mindre, Jf. Jes 53,7.
