Dødsengelen som den barmhjertige samaritan

Når noen av våre lider, lider vi med dem. Vi lider med ved å ta på oss deres lidelse, og dermed gjøre det lettere for den som lider. Dette er noe av det store ved mennesket, nemlig evnen til empati og medlidenhet. Men det betyr at dersom jeg skal lide med min neste, må jeg selv ofre noe.

Denne gangen er det NRK som setter standarden med dokumentarfilmen «Den siste reisen» og debatten i Aktuelt på NRK 4. mars.

Og med innledningen til Ole Torp skjønner vi hvor det bærer. Han spør; «Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke som ønsker å dø, få lov til å avslutte livet?».

Dødsengelen er plutselig blitt den barmhjertige samaritan. Og hvem er så ubarmhjertig at man stanser den barmhjertige samaritan?

Det er bare snakk om tid før eutanasi blir lovlig i Norge. For det finnes ingen som klarer å argumentere for hvorfor vi ikke skal drepe i barmhjertighet. Heller ikke Olaug Bollestad. Men hvorfor ikke?

Om du legger merke til hvordan debatten føres, snakkes det nå om uverdig og verdig død. Og her menes den subjektive følelsen av verdighet. Man må sørge for at mennesker kan få en verdig død. Det skylder vi dem nærmest.

Men hva er en uverdig død? Jo, det henger sammen med lidelse. Smerte og lidelse er uverdig.

Som Kari Kjønaas Kjos (leder for Helse- og omsorgskomitéen, Frp) sier i Aktuelt; «Det er ikke alle gitt å få dø på en god og verdig måte, uten smerter. Og det må vi forholde oss til at vi ikke klarer å gi dette til alle.»

Og med en slik definisjon kan Bollestad snakke om verdighet ved å leve så mye hun vil, men glemmer at følelsen av verdighet er høyst subjektiv. Det nytter ikke hva Bollestad sier, når min følelse av livet mitt er at det er uverdig.

La meg presisere: Lidelse er ikke det samme som smerte. Lidelse er å lide, enten det gjelder fysiske smerter, psykiske plager, lengsel eller savn. Å lide er å ikke ha det greit.

Så er det grader også her. Men her er vi ved kjernen av dagens debatt, for i det øyeblikk vi gjør aktiv dødshjelp om til et spørsmål om lindring av lidelse eller ikke, har vi ikke noe annet valg enn døden når lidelsen ikke er mulig å lindre. For lar den seg ikke lindre, er vi ikke lenger i stand til å takle den. For det selvrealiserende mennesket er lidelse utenkelig. Lidelsen er blitt uverdig.

Og herfra er det debatten føres. Ser du etter, vil du finne at herfra føres alle debatter. Enten det gjelder abort, surrogati, homofilt ekteskap eller dødshjelp. Det handler alltid om å gjøre livet verdig, og å rydde av veien de som nekter en et verdig liv. Eller for å si det på en annen måte; rydde av veien de ubarmhjertige.

Men lidelse er ikke uverdig. Det er faktisk en del av livet. Og det har det vært gjennom alle generasjoner. Det er menneskets lodd å lide.

Og midt i dette finnes det noe stort. For ser vi på ordet lidelse finnes det her et begrep som er svært nært beslektet; medlidenhet. Med lide. Lide med. Når noen av våre lider, lider vi med dem.

Vi lider med ved å ta på oss deres lidelse, og dermed gjøre det lettere for den som lider. Dette er noe av det store ved mennesket, nemlig evnen til empati og medlidenhet.

Men det betyr at dersom jeg skal lide med min neste, må jeg selv ofre noe. Det er bare at vi liker ikke offer. Og her er vi i ferd med å miste oss selv. For vi har flyttet kjærlighet fra å handle om offer til å handle om nytelse.

Nettopp derfor makter vi heller ikke tanken på å lide med. Ole Torp kunne faktisk vise til en anonym innringer som sa det rett ut; «Det er viktig å få frem pårørende-perspektivet. Det tar på for pårørende å pleie langvarig syke som ønsker å dø, og det tar lang tid å komme seg etter en slik situasjon.» Så er det altså et argument for å drepe den syke at jeg som den nærmeste må ofre av meg selv og lide med. Offer er ikke lenger kjærlighet. Det er faktisk blitt en plage.

Vi feiler når vi i barmhjertighetens navn dreper. Samfunnet vårt må møte lidelse med en forståelse av at det er normalt. Som den barmhjertige samaritan må vi lindre, trøste og lide med. Dødsengelen er ikke barmhjertig. Den gjør bare det eneste den kan – den dreper.