Det store bildet
Avkristning er et europeisk fenomen. På den globale arenaen er den kristne kirke inne i en historisk sterk vekstfase, skriver Dagen på lederplass.
Kristenhetens verdenskart er i rask endring. Forandringen skjer så hurtig at det faktisk haster med å tegne kartet på nytt. Hvis ikke står vi i fare for å få en helt oppfatning av verdens kristne demografi.
For tiden da kristenheten ble dominert av hvite anglosaksiske protestanter, søreuropeiske katolikker eller østeuropeiske ortodokse er definitivt over. Mens avkristning preger Europa er det påkristningen som er den herskende trenden på andre kontinenter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nærmere tre av fire av verdens kristne vil bo enten i Afrika, Asia eller Latin-Amerika i 2050. Ved starten av forrige århundre var bildet helt annerledes. Da bodde åtte av ti kristne i Europa eller Nord-Amerika.
Den gangen var det disse verdensdelene som ble sett på som de kristne delene av verden.
Afrika ble regnet som et svart kontinent. Som hedningland. Men som vi påviste i den svært leseverdige hovedsaken i Velsignet Helg på lørdag, vil altså Afrika kunne ha så mye som en milliard kristne i 2050.
Til sammenligning var tallet på kristne afrikanere i år 1900 bare ti millioner. Dokumentarfilmen «African Christianity Rising», som vi omtalte lørdag, beskriver en afrikansk kristenhet preget av frimodighet, entusiasme og lovsang.
Det svinger av den afrikanske kirkeveksten. Bokstavlig talt.
Den som tror at kristendommen er i tilbakegang, tar altså feil. Det er bare på vårt kontinent at det skjer. Andre steder i verden vokser den kristne tro i hurtig tempo.
Vi tror det er viktig å peke på dette store bildet. Spesielt for oss som bor i en verdensdel og i et land der kirkesøkningen går ned og kristne verdier marginaliseres i samfunnet.
Det er faktisk svært viktig å være klar over at denne nedgangstrenden ikke er et globalt fenomen. Det er en lokal foreteelse, et europeisk problem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I stedet for å la oss trykke ned av avkristningstendensene i våre egne omgivelser, bør vi la oss inspirere av de vekkelsestidene som medkristne på andre kontinenter opplever. Evangeliets beste tid ligger ikke bak oss. Globalt sett er den kristne kirke inne i en av historiens største vekstfaser.
Vekkelsen på andre kontinenter påvirker faktisk også Europa. Som vi tidligere har omtalt her i avisen er mange av de største menighetene i Europa immigrantmenigheter. Både i Paris og i London er de største enkeltkirkene menigheter som grunnlagt av og for immigranter.
I flere av Europas storbyer skal det nå være flere immigranter enn etniske europeere som samles til gudstjeneste på en vanlig søndag. Vi ser noe av det samme bildet i vår egen hovedstad. Her er de enkelte immigrantmenighetene ikke veldig store hver for seg. Men det er mange av dem. Og kirkesøkningen blant medlemmene er stor.
Og her står vi overfor en viktig praktisk utfordring og mulighet. Den ressursen som de kristne innvandrerne i Norge representerer kommer i alt for liten grad den brede kristenheten til gode.
Kontakten mellom de kristne innvandrermiljøene og etnisk norske menigheter er jevn over for dårlig. Her er det mye land å innta.
Les også: «Kristne innvandrere i Norge må reise seg»
