| Debatt
Det Shoaib Sultan ser, og det han konsekvent unngår
MANGLER: I Sultans (t.h.) analyser fremstår islam primært som religion, identitet og diskurs. Det han derimot konsekvent utelater i sin analyse, er islam som normativ og rettslig orden, skriver Isaksen.
Terje Pedersen / NTB, Håkon Mosvold Larsen / NTB
Religion og vold.
Historie og politikk.
Teologi og rett.
Individ og system.
Fortolkning og forpliktelse.
I debatten om islam blandes disse nivåene rutinemessig sammen – eller skilles strategisk fra hverandre. Resultatet blir ikke bare uenighet, men et analytisk sammenbrudd: Vi diskuterer det samme ordet, «islam», men ikke den samme størrelsen.
I den nylige ordvekslingen mellom Hallgrim Berg og Shoaib Sultan blir dette sammenbruddet uvanlig tydelig. Berg skriver med grove historiske linjer og sivilisasjonsdiagnoser, ofte som om islam fremstår som én sammenhengende aktør gjennom 1.400 år. Sultan svarer med en metodisk og prinsipielt viktig innvending mot generaliseringer, selektiv kildebruk og tendensen til å gjøre vold til en kollektiv tiltale mot nær to milliarder mennesker.
