Det er ikke et spørsmål om man skal dø eller ikke?

Olav Magnus S. Fredheim skriver i Dagen 5. januar 2022 at Kjeldstadli vedlikeholder en myte om å gi morfin til døende pasienter og at leger og sykepleiere derfor er tilbakeholdne med dette.

Til dette vil jeg henlede oppmerksomheten til hjemmesidene til NHI.no: «I lindrende behandling, slik Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer den, er hele tiden intensjonen å lindre, verken fremskynde eller utsette døden. At det finnes en mulighet for at morfin eller andre midler brukt i lindring i livets siste fase, gjøre at den døende sovner inn noen timer tidligere enn hva de ville ha gjort uten smertebehandling, aksepteres i dag av helsepersonell og andre fagmiljøer som kjenner døende pasienters behov.

Å ikke gi tilstrekkelig smertebehandling med hensikten å unngå å forkorte et liv er etisk uakseptabelt.» Og slik opplevde jeg det da min kone døde at hun ikke fikk tilstrekkelig smertebehandling.

Videre skriver Fredheim at vi må bruke anerkjente begrep, og så om jeg ikke vil ha en legalisering av eutanasi, men foretrekker legalisering av legeassistert selvmord, er den presise definisjonen «å bidra til å forårsake personens død med hensikt, ved å bringe til veie dødbringende medikamenter som personen kan innta selv, på personens forespørsel».

Jeg ser det slik at valget av terminologi henger sammen med hvilken innstilling man har til denne problematikken. Assistanse til døende, eutanasi, selvvalgt livsavslutning, legeassistert selvmord, framskyndet død, dødshjelp, fridød eller naturlig død? Spørsmålet handler egentlig om en døendes begjæring i visse tilfeller skal gis hjelp til at døden framskyndes.

Jeg innser at det er fullt mulig å ha ulike oppfatninger i dette vanskelige spørsmålet og denne verdipluralismen er fundamental i det samfunnet jeg vil leve i. Men dette forutsetter gjensidig respekt for de ulike konklusjoner. Det som oppfattes som ønskelig for en person, kan være helt fremmed for en annen person.

Jeg jobber for legalisering av frivillig selvbestemt aktiv dødshjelp i Norge, og Foreningen av retten til en verdig død representerer de mange tusen mennesker som vil ha rett til å bestemme over vår egen skjebne i livets siste fase.

Fra begynnelsen av dette århundret ble foreningens formålsparagraf endret til at foreningen skal arbeide for å endre loven slik at uhelbredelige mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det, og kontrollkriterier er ivaretatt.

Myndighetene må lage en utredning om hvordan dette kan ivaretas på beste måte i Norge. Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Det er dessverre mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. Praksis i Belgia står i opposisjon til det siste argumentet.

I Belgia praktiseres «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt». En slik behandling består av etablert lindrende pleie alene eller sammen med muligheten til legeassistert dødshjelp i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

Etter 10 år er Oregons dødshjelpspraksis grundig vurdert av myndigheter og forskere. Professor Barbara Glidewell som har arbeidet med å utdanne og hjelpe helsepersonalet til å gjennomføre oppgavene på best mulig måte, sier at rapporten gir ingen støtte til påstander om at en slik praksis vil føre til utglidning og uverdige tilstander i dødspleien. Snarere tvert imot.

Muligheten til å hjelpe en pasient til å dø er ingen motsetning til å gi pest mulig palliativ pleie. Det ble heller ikke påvist noe utilbørlig press fra pårørende, og det antas at tusener av lidende er trøstet og styrket ved å vite at det kunne vært mulig å få dødshjelp hvis sykdommen ble uutholdelig.

Hvilken smertelindring man får som døende, er fortsatt tilfeldig, avhengig av hvor i landet man bor og hva slags lindrende pleie man får.

I Belgia konkluderer professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien. Omvendt førte et velutviklet nettverk den palliative etablerte pleien til at legeassistert suicid ble mer akseptert.

Videre fremhever Fredheim at Kjeldstadli skriver at omtrent 5 prosent behøver å «dopes ned» på dødsleiet. Jeg har tidligere lest en utgreiing som nevner denne prosenten. Omfanget av vitenskapelige studier av nytten av palliativ medisin er imidlertid begrenset.

Anbefalingene om de ulike behandlingstiltakene bygger dels på forskning og dels på erfaringer i behandlingen av pasienter med kreftsykdom og andre pasientgrupper med dødelig sykdom. Det er imidlertid ikke bare på dødsleiet at pasienter dopes ned.

Ved riktig behandling kan de fleste – men fortsatt ikke alle – oppnå god lindring. Mot slutten av livet, stilles det av og til spørsmål om den lindrende behandlingen som er satt i gang for å lindre smerte og angst under dødsprosessen, kan fremskynde dødsøyeblikket. Her er det viktig på forhånd å ha avklart den døendes ønsker og definert målet med behandlingen.

I fagfellevurdert forskning publisert 27.09.2017 slås det fast om døende pasienter i sykehjem at sykepleiere gjør «mer av alt» og er «alene om alt» Resultatene viser at det kan være problematisk for sykepleierne når det er vanskelig å få tak i lege og det er få leger å få tak i, og når det er uavklarte ansvarsforhold mellom lege og sykepleier.

Legedekningen ved norske sykehjem er mangelfull. I dag er det ett legeårsverk per 130 pasienter i sykehjem. Til sammenligning er det én lege per 1,3 pasient på sykehus. Å vite når lege skal kontaktes, krever vurderingskompetanse og kunnskaper om symptomlindring.

En norsk rapport fra 2013 utført fra Kunnskapssenteret på bestilling av det tidligere Sosial- og helsedepartementet om å vurdere kunnskapsgrunnlaget om effekt av palliativ smertebehandling ved kreft, sier at palliativ smertebehandling er mangelfull i Norge.

Jeg ser ikke så mange grunner til å tro at dette er blitt vesentlig bedre. Hvilken smertelindring man får som døende, er fortsatt tilfeldig, avhengig av hvor i landet man bor og hva slags lindrende pleie man får. Slik kan vi ikke ha det!