Offentlig regulert sjelsliv er komplisert

Høringsuttalelse om «regulering av konverteringsterapi» fra Den nordisk-katolske kirke:

Den nordisk-katolske kirke er er en katolsk kirke som bygger sin virksomhet på den udelte kirkes tro. I denne sammenheng er det aktuelt å nevne at ekteskapsinngåelse skjer mellom én mann og én kvinne med tanke på et et livslangt samliv, og at all undervisning og veiledning overfor barn og unge har den biologiske kjønnspolariteten mellom mann og kvinne som bunnplanke. I kirkens verdigrunnlag ligger også at alle mennesker er født frie og med samme verdi og verdighet, og at ingen derfor skal tvinges til å tro eller handle mot sin egen samvittighet.

Med dette utgangspunktet er vårt høringsnotat naturlig nok knyttet til spørsmål om religionsfriheten, foreldreansvaret og enkeltmenneskets frihet i forhold til enhver type tvang. Derfor er vi opptatt av tydelighet, både når det gjelder underliggende ideologiske føringer, definisjoner av ord og begreper i lovforslaget og i avveininger mellom ulike sider ved menneskerettighetene.

Dette er bakgrunnen for at vi finner framlegget slik det nå foreligger uklart og prematurt og derfor ikke kan anbefale det godkjent. Rent generelt er det vanskelig å skjønne hvem eller hvilke miljøer loven har i tankene eller hva det advares mot og hvilke konsekvenser det får for religionsutøvelsen generelt og for Kirkens undervisning og sjelesørgeriske praksis spesielt.

Selve begrepet «koverteringsterapi» er uklart og kan virke fremmedgjørende for mange kristne. Mange vil rett og slett ha problemer med å skjønne hva det sikter til, og hvilken praksis en ønsker å forby.

Selve begrepet «koverteringsterapi» er uklart og kan virke fremmedgjørende for mange kristne.

Hvis det siktes til kristen forbønn, kan det synes å bygge på fordommer om hva kristen forbønn er og hvordan den praktiseres. Uansett er det uheldig av en stat å ville regulere slik virksomhet ved lov. Hvis en slik regulering skulle innføres, må en spørre hvordan en slik kontroll eventuelt skal kunne gjennomføres i praksis.

I et land der barn skal få lov til å ta stilling til hvilket kjønn de er, bør det for eksempel være lite kontroversielt om voksne skulle ønske å hjelpe barna til å komme til rette med egen seksualitet ved hjelp av forbønn. Hvis vi snur spørsmålstillingen: Hvis en tidligere heterofil ber om forbønn for å lande en homofil orientering, skal det også forbys ved lov? Det blir i det hele tatt veldig komplisert når sjelslivet, inkludert drømmer lengsel og fortrolig samtale skal inn under offentlig regulering. Foreldre kan komme til å bli meldt til barnevernet og anklaget for «omsorgssvikt» eller endog bli ilagt straff for å ville bistå barnet sitt. Ønsker vi et slikt samfunn?

En grunnleggende svakhet med lovforslaget er at det ikke skiller mellom «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet». Mange ganger i teksten brukes uttrykket «seksuell orientering eller kjønnsidentitet». Men mens seksuell orientering handler om homofili og bifili, om seksuell tiltrekning mellom biologiske menn og kvinner, handler kjønnsidentitet bl.a. om kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens, om «å være født i feil kropp» og spørsmål om å «skifte kjønn», om medisinsk behandling med hormoner og evt. kirurgi. Blant annet i Canada har flere fagfolk hevdet at det derfor er total uansvarlig å samle forbud relatert til behandling av «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet» i én og samme lov og å betrakte dem som identiske/parallelle problemstillinger, og at problemstillingen som er relatert til disse to begrepene krever ulik medisinsk og juridisk behandling.

Vi viser også til høringsuttalelsen fra Folkehelseinstituttet som har flere innvendinger mot høringsutkastet, bl.a. at det bygger på for svakt kunnskapsgrunnlag, at forsvarligheten ved kjønnsbekreftende behandling ikke er godt nok ivaretatt, at forutsetningene for å ta informerte valg ikke er oppfylt og at det mangler konkrete anbefalinger av hvordan utredning, behandling og oppfølging skal utføres i helsetjenesten. Dette er innvendinger som vi slutter oss til.