Derfor har jeg aldri trivdes i kirken

Jeg har aldri følt meg hjemme i kirken. Det vil si; ingen har behandlet meg bedre enn kristenmiljøet. På sett og vis er det ingen som fortjener mer ros. Men til tross for mye godhet, har jeg aldri følt meg hjemme.

Opplevelsen kan være et resultat av at «jeg kjenner litt mye på det». At min motstand er et resultat av egen ærefrykt. At flammen i så måte blir for sterk.

Det kan også være at mitt ubehag i bunner i det ubehagelige møtet med renhet. At jeg kommer til kristne miljøer med en hel haug med drit i bagasjen, og at møtet med rene mennesker blir for mye. Etter å ha vært i et miljø hvor klaging, syting og bitre kommentarer er valuta, kan det være voldsomt å komme til et sted hvor folk faktisk hører. Hvor de faktisk vil deg vel. Hvem skal da være kompanjong i min umoral?