Den salige kapitulasjonen

Beretningen om Peters fiskefangst har alltid vært et kjært prekentema. Men det kan være fristende å dikte altfor fantasifulle gjetninger om Peters følelsesliv inn i teksten. (Les avsnittet om «den novellistiske preken» i Carl Fr. Wisløffs prekenlærebok: «Ordet fra Guds munn»). I en sum handler det om en mirakuløst stor fiskefangst, om Jesu hellighet og Peters syndighet, og om kallet til å bli menneskefisker.

Beretningen byr på til dels betydelige parallellproblemer. Hvordan skal vi tenke denne teksten sammen med Matt 4,18ff; Mark 1,16ff; 2,13; 3,7ff og Joh 1,35–43? Og med Joh 21,1–14? Her er et svært antydende og summarisk svar på disse spørsmålsstillingene:

Personlig tenker jeg at Joh 1 skildrer det første møtet mellom Jesus og Peter, der det blant annet er et poeng at Jesus ikke uttrykkelig kaller Peter til disippel. Vår tekst beretter så om et neste avgjørende møte mellom dem. Om beretningene i Matt 4,18ff og Mark 1,16ff tenker jeg at de kan forstås som kortversjoner av vår tekst. 

De to gjenværende Markus-stedene, 2,13 og 3,7ff, gir oss et par andre eksempler på at Jesus har brukt en båt som talerstol. Og i Joh 21,1–14 gjenskaper Jesus etter oppstandelsen hele fiskefangstmirakelet som bevisst «déjà vu-opplevelse», for å stadfeste apostelkallelsen til Peter og disiplene.

Peter og Andreas var brødre. Og Jakob og Johannes var brødre. De to yngste, Andreas og Johannes, var dertil Døperdisipler. I bakgrunnen skimter vi et ungt galileisk fiskermiljø med sterk Messias-lengsel. Ikke minst de to yngste har ofte lagt ut på kjappe reiser, siden de trolig hadde ansvaret for å selge ferske fiskefangster til kjøpere i for eksempel yppersteprestens hus i Jerusalem, se Joh 18,15f. Simon Peter kan ha vært den mest kritiske og skeptiske av de fire, både overfor Døperen og overfor Jesus. I vår tekst nedkjempes denne skepsisen, sitat:

1 Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Genesaretsjøen.

2 Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garnene.

3 Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten.

Disse tre første versene gir oss innledende scene-beskrivelser. Først får vi bildet av tilhører-trengselen på stranden. Dernest får vi bildet av fiskebåtene til de to brødreparene (se navneopplysninger nedenfor i vers 10). Deretter forteller Lukas om Jesu valg av Simon Peters båt som talerstol. Det ga Jesu talestemme klassisk amfiteater-forsterkning. 

Med noen få meters avstand fra land ville lyden fra prekenen bære godt oppover hele skråningen, slik at de som satt bakerst, faktisk kunne høre omtrent like godt som de som satt fremst. (Prøv selv denne forbløffende effekten neste gang du besøker et amfiteater!)

NT bruker litt forskjellige navn på den store innsjøen i Galilea. På hebraisk heter den Kinneret (= «harpe»). I NT kalles den Tiberiassjøen, Galileasjøen og Genesaretsjøen. Det siste er en gresk-preget gjengivelse av det hebraiske Kinneret.

Så er Jesus ferdig med å tale:

4 Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!

5 Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.

6 De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges.

7 De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.

Dette mellomavsnittet forteller om selve fiskefangstunderet. Det har foranledning i et bud Herren ga Peter (vers 4). Budet gir Peter en enestående mulighet til å teste i praksis hva slags myndighet som bodde i Jesu ord.

Personlig ser jeg i vers 4–5 Peter for meg ved årene. Hele tiden må han passe på at båten ikke driver for langt fra land. Samtidig kan han ikke unngå å høre etter mens Jesus taler. Peters uttrykk « … men på ditt ord …» (vers 5) kan bety at han nå vil teste bærekraften i Jesu ord i praksis – på et fagfelt hvor Peter selv er eksperten, nemlig fiskerens fag.

Dette mellomavsnittet må forkynnes som det det er: Et under. Som alle undere har det til formål å vitne om hvem Jesus er og hva slags krefter som bor i ordene hans. Og slik skildres Peters reaksjon:

8 Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!

9 For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått.

10 Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.

11 De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham.

I tekstens siste tredjedel leser vi hvordan underet fører til Peters kapitulasjon og omvendelse.

Først ser vi i vers 8–9 hvordan Peter trekker sanne slutninger etter den testen han hadde utsatt Jesu ord for. Skaperens egne krefter bodde i Jesu ord. Erkjennelsen gjør Peter med rette redd. For fram til nå hadde han gjort motstand mot Jesus (se Joh 1,41–43). Men nå måtte han innse at Jesus virkelig var den som lillebroren, Andreas, hadde sagt at han var. Ergo var Peters motstand mot Jesus egentlig en majestetsforbrytelse mot Guds sønn. Ikke rart han ble redd og kapitulerte.

Men dette var en salig kapitulasjon, og et forbilde på all sann omvendelse. For den som kapitulerer slik, får syndenes nådige forlatelse (sml. 1. Joh 1,9).

Deretter gjør Jesus Peter til henholdsvis disippel og apostel («menneskefisker» vers 10). Den rikholdige fiskefangsten er lignelsesbilde på fremtidig misjonstjeneste. Derfor er dette både en omvendelsestekst og en misjonstekst. Fremmedordet apostel har vi fra det greske substantivet «apóstolos» som er i ordfamilie med verbet «apo-stélloo» = sende ut. Substantivet betyr altså «utsending».